From all of us to all of you...

Fra alle meg er kanskje mer presist, men det nærmer seg uansett nå julaften. Endelig er det ferie. Siste eksamen har blitt unnagjort, og det samme har siste arbeidsøkt. Nå skal jeg over fjellet til Skien, og være med mamma og pappa en stund. Vil derfor herved ønske dere alle en riktig god jul. Til Håkon og Eva Mari vil jeg også bare si: gratulerer med 1/2 års dag. Måtte det neste halve året bli like lykkelig (eller hva det er man sier). Og tiden etter det også vil nå jeg legge til.

Så: From all of me to all of you: A merry christmas!

Vi er Europamestere

Tenkte jeg bare ville ha nevnt at vi har blitt Europamestere i Curling. En fantastisk sport som handler om planlegging, presisjon, teamarbeid og konsentrasjon. For de som har tenkt tidligere at dette er en kjip sport, vil jeg bare si: Ta en titt i OL denne vinteren, så vil du fort se at den ikke er det. Jeg trodde nemlig også at curling var kjipt før, men det var før jeg så på.

Gratulerer til skip Pål Trulsen og hans team med en fantastisk innsats.

Hva man sier og hva man gjør

Det er et uttrykk som heter at "jeg skjønner ikke hva du sier, for dine gjerninger dekker over det". Jeg har nå tatt inn over meg at jeg ikke har gjort som jeg sier at andre bør gjøre i forhold til skolearbeid, og har derfor bestemt meg for neste år å lese jevnt gjennom året. Hvorfor sier jeg det her på internett? Vel, det burde gi meg mer press til å gjøre som jeg planla. Så fra og med nyttår satser jeg på å kunne si farvel til skippertaksmetoden.

spøkelseskladden

Vel, kanskje ikke akkurat, men det er en liten svart klatt som har skapt mer bråk i det siste enn Spøkelseskladden gir Mikke Mus og politimester Fix. Det er selvfølgelig pornosladden det er snakk om. Skal vi ha den? Skal vi ikke ha den? Debattene ruller, barrikadene gjøres klar. Alt dette styret for en liten svart klatt. Feil fokus? Jeg ser ikke helt bort ifra det.
Hva er det jeg tenker?
Jeg tenker bare det at det er liten vits i å sette et lite plaster på en som har kappet av seg armen. plasteret dekker bare en liten del av problemet, og gjør ikke at armen blir i orden.

Jul på kiwi

Da er adventstiden i gang. Julemarsipanen har vært her en drøy måned, juledopapiret er på plass, det samme gjelder juleøl, julebrus, julekaffe, klementiner, kransekakemasse, julesjokolade, adventskalendere, julepapir, julelys, juleservietter,juleskinke, pinnekjøtt, ribbe, medisterkaker, julepølse, kalkun, kakemenn, pepperkaker, pepperkakedeig, uhorvelige mengder marsipan, melis og sjokoladetennisracketter. Sjokoladetennisracketter, hva har det med jul å gjøre sa du???
Vel, det er nettopp det jeg også lurer på. Er det noen som har et godt svar på hvorfor disse rackettene av sjokolade er så populære her på vestlandet, så vil jeg gjerne at du legger igjen en kommentar med forklaring. Ikke det at jeg egentlig har så mye forståelse for pinnekjøttet heller. Hvorfor betale så mye for så lite kjøtt, det er jo tross alt mest bein, men samme det, den har jeg i alle fall litt forståelse for.
Selv er jeg faktisk i gang med lesing til alle mine herlige juleeksamener. Ellers har stuen nå faktisk fått litt dekorasjon, med lys i vinduene, og adventsstjerne på plass. Julemusikken runger fra annlegget, og livet er stort sett bare bra.
Som sagt, hvis du har noen god forklaring på rackettene så si ifra.

Barnesamling

I dag var jeg med og ledet barnesamling under gudsjenesten. Det var i dag en anelse mer utfordrende enn det jeg har opplevd før, men sånn er det. Uansett, det er ikke ungenes oppførsel av dagen jeg hadde tenkt å snakke om. Jeg tenkte heller jeg ville si noen godord om Silje Helene (min medleder for dagen) sin undervisning.
I dag hadde hun nemlig om Ester, og historien om Ester er ganske interessant. Det er veldig mye man kan lære av Ester, men det Silje Helene nevnte i dag var om å ta imot råd av venner. Ester tok imot gode råd av sin onkel Mordekai, og berget et helt folk.
Jeg vil jo legge til dagens lærdom at man og skal tenke seg om hvem man tar imot råd fra, så du tar imot de rette rådene.
Silje Helenes undervisning ble forøvrig meddelt på en veldig god måte.

George Best

I dag kom beskjeden som alle som følger litt med på fotball har ventet på et par måneder. George Best døde i dag.
For de som ikke følger fullt så mye med: George Best var en av de aller beste spillerne i Manchester Uniteds og britisk fotballhistorie. Trolig var han også innehaver av et av de største talentene som fotballhistorien har sett.
Nå lurer man kanskje på hvorfor jeg skrev beskrivelsen som jeg gjorde? Vel, han var definitivt en stor spiller, også kåret til den beste spilleren i Europa et år. Vant det meste innen klubbfotball med United, og ble kanskje den første fotballspiller som ble hyllet av andre enn fotballinteresserte, fotballens første superstjerne har han noen ganger blitt omtalt som. (Etter en kamp mot Benfica, ble han omtalt som "el beatle" (i værste beatlesperiode).) Men desverre ble den engang så sjenerte gutten fra Belfast et eksempel på hva som kan skje hvis man mangler disiplin også.
George Best begynte å feste, og sakte men sikkert ble Best mer opptatt av flaska enn av fotballen. Dette gjorde til slutt at han i en alder av 27 fikk sparken fra Manchester United. (En alder som normalt er begynnelsen på den beste tiden for en fotballspiller, ikke slutten.) Desverre for Best gikk det for han bare nedover. Han sluttet ikke å drikke, og for 3 år siden måtte han ta levertransplantasjon. Legene gav han da beskjed om at han måtte slute å drikke. Det gjorde han desverre ikke, og de siste månedene har han stadig blitt værre. I dag gikk han altså bort.
En trist slutt for en spiller viss talent var så enormt, og som trolig ikke fikk vist alt hva som bodde i han. Nok et eksempel på at man trenger disiplin i livet. Og sist men ikke minst, nok et eksempel på hva store mengder alkohol kan gjøre med kroppen din, til skrekk og advarsel for noen og enhver.
Men til slutt må det jo bare sies: glem ikke hvilken stor spiller han en gang var.

Skryting

I det siste har min gode venninne Sunniva på sin blog (sunnivaerlandsen.blogspot.com) skryti av at hun er veldig i nærheten av å ha truffet en kjendis. (eks. den hun deler leilighet med, har en mor som har en onkel som var naboen til Frank Sinatra). Jeg tenkte derfor jeg skulle ta opp tråden. (Hvor uendelig meningsløs den nå egentlig er), og skryte litt av noe jeg synes er litt spesielt. Jeg har hevet kongepokalen over hodet og feiret å ha vunnet NM.
Trodde du virkelig at jeg hadde gjort det? Vel, jeg har nok ikke vunnet, men her er historien.
Når jeg var ung gutt, hadde jeg nemlig en bestekamerat som het Trygve. Faren hans var Ove Eriksen (kjent som kommentator når det vises skøyter på Nrk). Hjemme hos dem stod det en periode en kongepokal som tilhørte Ole Klemetsen. (Ove passet på den for han mens han var i utlandet.) Og en av dagene fikk jeg beskjed om av Trygve (som trente meg til å skulle bli en toppkeeper i fotball) at jeg skulle trene på å heve trofeer. Derav ble det til at jeg midt på gulvet til familien Eriksen på Åfoss jublet vilt, hevet kongepokalen over hodet, kysset kongepokalen mm. Godt ingen andre så oss tenker jeg kanskje mer nå.
(Ellers har jeg også tilbudt Davy Watne (det er en H en eller annen plass inni der, men husker ikke hvor, så dere får plassere den selv) kjærlighet på pinne, tatt bilde sammen med Idol-Maren (som i disse dager gir ut cd) på Haugesund lufthavn, hatt Karoline Kruger handlende i butikken, vært med på en musikkvideo til Zeppo (om ikke veldig synlig, så er jeg med på "the flame"), for ikke snakke om de kjente fotballspillerne jeg har truffet.) Ikke værst for en ung gutt som meg.

Når kulda setter inn

I Bergen har gradestokken nå begynt å vri seg mellom + og minusgrader. Dette medfører at veiene blir glattere. (kjent sak for de som har littegrann peiling.) Her i Bergen kommer dette som vært eneste år som et sjokk på bilførerne. Derfor er det fortsatt mindretallet som har valgt å legge om til vinterdekk. Jeg derimot har vært såpass fremsynt (har lært av min pappa) at jeg har skiftet til vinterdekk i god tid. Derfor vet jeg at det egentlig ikke er kjempeglatt ute enda. (Føles garantert annerledes ut med sommerdekk). Og dette er vel trolig grunnen til at jeg ser på saltinga som foregår i store monn som litt mer unødvendig enn den gjennomsnittelige bergensbilist. Vel, som den poet jeg er har jeg valgt å lage et lite dikt til dette fantastiske stoffet.

*Ode til Veisaltet*
O veisalt veisalt som tilgriser min bil
I Bergen blir du tidlig strødd ut over mange mil
Når isen forsvinner
Og rusten vi finner
Da vet vi at lommeboka blir lekk som en sil

Vakkert eller hur? For de som ikke forstod inneholdet, kan jeg jo henvise til min pappa, hvor jeg får all denne kunnskapen som ligger bak det.

Tid for eksamen

Så var det igjen tid for eksamen. Det er så utrolig deilig å tenke på at om bare 45 minutter, er hjemmeeksamenen min i gang, og skal vare i 3 hele døgn. Ingenting er som å vite at man frem til torsdag kl.14 skal tenke og tenke og tenke og gjerne også få svart på en oppgave. Haraballet er igang.

Men som en vis mann en gang sa: Alt makter jeg i Han som gjør meg sterk.

Heartbeat

De siste lørdagene har jeg begynt å se på "Med hjartet på rette staden". Det er en person der som fascinerer meg veldig. Han har et sterkt ønske om å bli rik, og har alltid en ny plan som han prøver å sette ut i livet. Desverre går det alltid galt, og han ender med baken gått planta i bakken. Men hva gjør han? Vel, han reiser seg opp, og prøver på nytt med en annen plan. Og det er her jeg mener det er noe å lære...
Av og til havner man jo med baken godt ned i jorda. Selv om livet som oftest smiler, hender det at det skjer noe som får oss litt ned på felgen. Det er da man må ta et valg om hva man vil gjøre. Vil man reise seg og gå på på nytt med nytt pågangsmot, eller vil man bli sittende nede? Jeg vil i alle fall være en som reiser meg og går på med nytt pågangsmot hvis det er noe som betyr noe for meg.

Håkon 20 år

Dagen i dag er en spesiell dag. I dag blir min gode venn Håkon 20 år. Gleden er selvsagt stor. Og det er vel kanskje her halvveis til 40 at man bør ta et lite tilbakeblikk på hvor man er. Dette kan Håkon gjøre med stor glede så vidt jeg vet. Så lenge jeg har kjent Håkon, (da snakker jeg ikke om den gangen jeg visste hvem han var der han tusla rundt på Åfoss barneskole med store briller som en annen nerd som ikke kunne spille fotball), har han vært en meget klok ung mann. Han har tatt gode valg hele livet, og er et eksempel for andre unge i forhold til valg man tar.
Så Håkon: Gratulerer med dagen, takk for et godt vennskap, som bare skal utvikle seg videre. Nyt dagen og nyt livet!

Godtips:

Drikk ikke melk dagen etter at du har hatt spysjuke.

Gjorde det i går kveld, da jeg fikk lyst på et glass, men fant fort ut at det var dumt, og var tilbake 15 min etterpå med hodet nede i doskåla. (Merk, ingen anntydninger til problemer før melkeglasset på lørdagskvelden). Har i dag blitt stadig bedre igjen, og ikke hatt problemer. Er forresten under det jeg vil karakterisere for relativt frisk nå tror jeg, så ingen bekymringer:)

Med hodet i doskåla

Yes, det stemmer, jeg har vært syk de siste dagene. Det begynte med en liten influensa, som ble en litt større influensa, og natt til fredag tok det helt av. Fredagen koste jeg meg store deler av dagen inne på do, med hodet i doskåla, og man lærer faktisk litt av det også.
1. Dette er ikke noe jeg vil gjøre ofte.
2. Sånn som jeg har drivi på i dag må jeg vaske før jeg får besøk.
3. Det er kort vei fra å være "on top of the world" til å føle seg hjelpesløs.
For å si det sånn så har de siste par ukene ikke overraskende vært strålende for meg. Det var jo derfor litt merkelig å føle at jeg ikke orket noe som helst. Jeg må jo forresten skryte litt av min kjære Vilja her, og si at hun mens jeg har vært syk har vært mye her og passet på meg, pleiet meg og gitt meg det jeg har trengt. I sannhet velsignelse. Jeg kan derfor med hånden på hjertet si at jeg aldri har følt meg så dårlig og hatt det så bra. Vel, i dag føler jeg i alle fall at jeg virkelig er på bedringens vei.

Gøy med Runa

Må nå reklamere litt for et par nye linker som trolig kommer til å bli meget interessante å følge. Den ene er er Gøy med Runa, og den andre er prinsessen (som ikke er mindre enn kjæresten min sin nye blogg). Følg med følg med...

I den syvende himmel

Jeg skal ærlig innrømme at jeg liker denne amerikanske såpeserien, med en unormalt god moral til såpeserie å være. For de som eventuelt ikke er helt inne i hva 7th heaven handler om, kan jeg avsløre at det er om en pastor og familien hans som går gjennom sine daglige problemer.
Noe veldig interessant med serien er at etterhvert så begynner den mer og mer å handle om et tema hver gang. Det er også veldig interessant at det er en serie der for eksempel sex før ekteskapet blir hyllet opp i skyene, men snarere tvert imot at det å vente til man er gift blir sett på som det rette.
I dag syntes jeg det var interessant å se på at pastoren ville gi en mann som hadde sittet i fengsel en ny sjanse, mens menighetsrådet var imot å ansette denne mannen nettopp på grunn av hans bakgrunn. I en heftig diskusjon ender pastoren opp med en interessant setning: Det er ikke vanskelig å tro hvis det ikke er risiko. Så hva er egentlig det vi risikerer ved å tro på Gud ble min tanke. Risikoen (som faktisk egentlig ikke er en risiko) er at man må gi ifra seg kontrollen over sitt eget liv. Man bestemmer ikke lenger selv og utifra hva som er best for meg. Jeg syntes i alle fall at det ble interessant å tenke på.

På tide med en oppdatering

Det er vel på tide med en liten oppdatering av bloggen nå. Den siste drøye uken har vært helt fantastisk for mitt vedkommende. Jeg har i alle fall skjønt at tidsbegrepet er ganske merkelig.
Det er nemlig som en av mine gode venner en gang sa: Det er utrolig hvor mye tid man kan finne når man har fått kjæreste. En veldig sann bemerkning. Selv har jeg opplevd dette de siste dagene. Jeg trodde egentlig at jeg hadde et ganske travelt liv, med lite ekstra plass. Men jammen popper det ikke opp ledig tid både her og der når man først leter etter det.
Vel, det var en liten oppdatering i det minste...

O lykke

En fantastisk helg er over. Livet smiler, og alt er vel. Muligens litt lite søvn, men det er helt greit av og til.

For de som ikke vet det, har jeg nå blitt velsignet med kjæreste. Og jeg tror ikke det går ann å finne en bedre jente.

Intimkonsert

Fant ut at det nå var på tide med en liten oppdatering igjen, og denne kommer egentlig alt for seint, ettersom jeg hadde planer om å skrive dette innlegget for nøyaktig en uke siden. Men aldri så seint at det ikke er godt for noe...

Forrige torsdag var jeg nemlig på en intimkonsert. (Intimkonsert er i grunnen et merkelig ord med tanke på at det i alle fall var 60-70 mennesker der tror jeg, og det er ikke veldig intimt for meg, men det har vel kanskje noe med at det er intimt i forhold til et stadion med 15000, uansett...)Sangeren var Marianne Berg. Og det som var litt ekstra spesielt var at denne konserten var uten store sceneshow eller lyseffekter, og likevel var det veldig bra. Det er ikke ofte man opplever at sangere kan gjøre det bra med kun å ha en bra stemme lenger, men det var det som skjedde på denne konserten. (For å nevne eksempel på min siste setning, kan man se på årets Melodi Grand Prix, hvor Malta var det eneste landet som baserte seg kun på stemmeprakt.)

Vil i alle fall si at jeg tror Marianne Berg kan ha en god fremtid som sanger, i alle fall i kristne kretser. Hvorvidt tekstene vil slå ann utenom er vel heller usikkert, men man vet jo aldri.

Arbeid gir resultater

Vel, nå har det gått en uke siden sist, og BA sitt skjema for Brann-gull har allerede stort sett gått åt skogen som man sier enkelte steder. Vel, nok om det, er ikke det jeg tenkte å snakke om i dag.
I går var det Champions League, og United (Manchester United for de som ikke er veldig engasjert) vant kampen mot Benfica 2-1. Den som avgjorde var Ruud van Niisterooy. Jeg må innrømme: Jeg liker Ruud veldig godt. Han er en som står på i kampene og som veldig ofte er på rett plass til rett tid. Men det jeg liker enda bedre, er historien bak hans suksess.
Saken er nemlig den at Ruud ikke var noe enormt talent i sine yngre dager. Men han var så instilt på å lykkes at han terpet og terpet for å bli god, og ikke bare god, men best. Det har som vi kan se i dag gitt avkastning. Det er alt for mange unge fotballspillere i dag som har et kjempetalent (kanskje mye større enn van Niitelrooy sitt) som kaster det bort fordi de ikke gidder å jobbe (For å sammenligne med en kjent lignelse, graver talentet sitt ned).
Men dette er jo ikke bare noe som gjelder fotball at arbeid gir resultater. Det er generell god regel at det skjer. Ruud kan derfor tas til eksempel for alle i forhold til arbeidsmoral. Stå på, så vil resultatene komme.

Lenge leve optimismen

Det er alltid kjekt med folk som er optimistiske, ser lyst på tilværelsen, og har en egen evne til å være glad uansett hva som skjer. Vel, bergenske fotballsupportere kan til tider være vinnere av denne kategorien. Samtidig kan de også være vinnere i humørsvingninger. Ganske artig i grunnen. La meg forklare.

De siste ukene har det ikke gått så veldig bra med Brann. Dette har medført til dels store ramaskrik i aviser og på folkemunne. Nå går det bare nedover, og nå mister vi alt. Eneste trøst disse bergenserne har hatt, er at det har gått like dårlig med Rosenborg (litt BIR (bare ikke Rosenborg) tendenser her ja. Er ikke det jeg ville bekymret meg mest for hvis det ikke gikk all verdens med eget lag, men nok om det.) På mandag vant Brann en kamp mot Start som er med å kjemper om seriegull. Hva er så overskriften i BA (Bergensavisa) på onsdag? "Brann kan fortsatt ta gull, og RBK kan gå ned i førstedivisjon". Realistisk? Vel du har vel på grensen til større mulighet for å bli millionær på lotto. Det var en argumentliste uten sidestykke. Mengden hvis var lenger enn et vondt år, men for all del, optimismen lenge leve!

Feilberegning

I dag har jeg hatt middagsbesøk. Det var en stor suksess. Veldig trivelig, med venner. Hva poteter beregnet angår, bommet jeg stygt. Har vel kanskje 2,5 kg til overs. Så hvis noen vil ha restemiddag, er det bare til å si fra. 3 kg kalkun og 2,5 kg poteter venter.

Å få en smekk på fingrene

I går var jeg på ungdomsmøte. Der fikk jeg meg en smekk på fingrene både på den ene og den andre måten.

For å ta det første først. Jeg skulle kaste noe søppel (bergensk: boss), og som den miljøvennlige gutten jeg er, valgte jeg å kaste det i søppelspannet. Vel, jeg gikk bort, åpnet lokket, og slapp søppelet fra meg på innsiden. Men hva er det som skjer før jeg får trekt til meg fingrene? Lokket går igjen. Altså bokstavelig talt en smekk på fingrene. Gjorde litt vondt, men har nå lært at det ikke er helt uten grunn at det er en pedal på søppelspannet til å åpne lokket med. Neste gang vil jeg bruke den.

Den andre smekken jeg fikk var når jeg gikk bort til en av de andre, og forsøkte meg med en kommentar jeg syntes var ganske morsom. Det syntes ikke vedkommende, og ga meg klar beskjed umiddelbart. Jaja:)

Moralen med disse smekkhistoriene, er at det gjør kanskje litt vondt umiddelbart, men man lærer av det, og gjør som regel ikke samme tabbe om igjen.

Vel, nå må jeg gå. Har 6 kilo poteter å skrelle, så det er vel tid for å gå.

I've been looking for freedom

Er det bare meg som i de siste dagene/ukene har blitt mer eller mindre gal av denne reklamen. Det er ikke selve reklamen, men sangen har sitti konstant i hodet på meg de siste to dagene. Faktisk litt slitsomt å ha David Hasselhof der i 2 hele dager. (Med små unntak selvsagt)
For de som ikke husker helt: "I've been looking for freedom, since I left my hometown" osv.

Nash-likevekter

I den siste tiden har vi på skolen lært om Nash-likevekter. Vi fikk også høre at det er laget en film om han som heter "A beautiful Mind". Jeg hadde sett denne filmen før, men den gangen var det mot min vilje. jeg bestemte meg derfor for å se filmen om igjen, med en baktanke om at dette kanskje kunne være nyttig i forhold til skolen også. Faktisk følte jeg at jeg fikk en god del ut av det også. Ikke bare var det en god film, men det er særlig måten Nash kommer inn på sin teori som jeg synes er interessant.
Det viser seg nemlig at hele teorien kommer inn i det det kommer en flott jente inn i baren der de er sammen med 4 venninner. Guttene konkluderer med at Adam Smith sin teori om at det beste for gruppen vil være at hver enkelt gjør sitt beste individuelt. Nash derimot ser plutselig at det beste for gruppen er at hver enkelt gjør det beste for seg selv og gruppen. Derfor konkluderer han med at hvis de i stedet for å alle satse på den flotte jenta, og alle får avslag, bør de be opp en venninne hver. På den måten blir ikke venninnene til den peneste jenta sure fordi guttene ikke prøvde seg på dem først, og gir dem avslag, men guttene får seg en jente, om enn ikke den aller fineste, så får de i alle fall en jente, og alle blir fornøyd.
Konklusjonen som trekkes er altså at om alle velger et alternativ som er til beste for gruppa og seg selv, blir alle fornøyd, og vil ikke gjøre noe annerledes om de fikk valget en gang til.
Nå skal man vel ikke si at dette er en god måte å gå frem på i forhold til jenter nødvendigvis, men i en handelssituasjon viser det seg å fungere.

Kjell Magne Bondevik

Som et resultat av gårsdagens valg er nok Bondeviks karriere i politikken over. Kjell Magne Bondevik har ledet landet de fire siste årene, og ledet landet nesten en periode før det. Det som står igjen for meg, er en mann med integritet og store verdier, som ikke bøyer av for litt press.
Dette viste seg første gang, da han valgte å trekke seg som statsminister i stedet for å lede en regjering som sa ja til gasskraftverk. Et bevis på at han ikke bare likte posisjonen sin, og ville gjøre alt for å beholde den.
Han har i løpet av sin tid stått for verdier som for eksempel bekjempelse av fattigdom, og har nådd å gjennomføre en del av planene, selv om han sikkert ikke har nådd helt frem.
Til slutt vil jeg bare si at Bondevik har vist seg som en leder av landet som fortjener respekt, en stor statsminister trekker seg nå tilbake.

Kunsten å skyte seg selv i foten

Det er faktisk det jeg vil kalle det som skjedde de siste ukene før valget. Plutselig ble det veldig mye snakk om taktisk stemming, og flere gikk ut og oppfordret Krf og Høyre-tilhengere å stemme på Venstre for å få dem over sperregrensen. De skal ha for det at de fikk til det. Venstre gjorde for dem et brakvalg, og Sponheim gikk i går kveld under partilederdebatten ut og sa at han skulle bruke denne massive støtten til å ta venstrepolitikken videre. Men hva var det egentlig som ble støttet? Vel de siste ukene har jeg stort sett i forbindelse med Venstre sett slagordet: "For en fortsatt borgerlig regjering". Trolig har mesteparten av stemmene som de fikk ekstra kommet fra egne regjeringskamerater for å få Venstre over sperregrensen.
Resultatet ble i alle fall at det ikke ble noen borgerlig regjering (med mindre noe veldig merkelig skjer). Høyre og Krf står trolig også igjen mer svekket enn de hadde trengt å være, og jeg mener at de stort sett skal bære skylden for dette selv. Slik jeg ser det er det nemlig sånn: hvorfor skal man stemme på et parti som oppfordrer sine velgere til å stemme på et annet parti? Det går i grunnen i mot mye logikk hos meg (selv om jeg kjenner til argumentet om at de ville ha venstre over sperregrensen for at de skulle få noen utjevningsmandater osv.) Ikke bare gir det gal logikk, men det går imot hele poenget med å stemme også. Demokratiet skal jo sørge for at de som fører den politikken folk mener er best (altså de som får mest støtte), skal være de som sitter med makt. Derfor blir det litt merkelig å skulle be folk om at de skal få et parti med liten støtte oppover på bekostning av sin egen støtte. Og uansett om det hadde blitt en ny borgerlig regjering, ville det betydd at de andre partiene ville fått mindre gjennomslag for sin politikk ettersom venstre ville hatt sin rett til å få gjennomført mer av sin. Et sterkere Venstre ville i dette tilfellet si et svakere Krf og Høyre.
Derfor vil jeg si at man kan skylde så mye man vil på Carl I. Hagens angrep på Bondevik, men mesteparten av skylda for forvirring tror jeg de må ta selv.
Til slutt får jeg vel bare ta av hatten, og gratulere Jens Stoltenberg og Carl I. Hagen som valgets store vinnere.

Atter en spennende helg

Dette har vært litt av en helg. Det har virkelig sliti på både det ene og det andre, men har alt i alt vært helt utrolig bra. La oss ta det fra begynnelsen:

På fredag var jeg med på Jesus-festen i Grieghallen. En veldig bra opplevelse. Ingenting er som å oppleve at stemmen er i ferd med å ta kvelden etter en god runde med lovsang. Ellers må det jo sies at undertegnede som ikke har spesielt utpreget god hørsel (3 på sesjon hvor 9 er beste), sannsynligvis i løpet av kvelden gikk ned til en 2er da jeg satt litt ustrategisk i forhold til lyd, menmen, litt svinn må man jo regne med.

På lørdag hadde jeg bestemt meg for å gå vidden. En eller annen gluping påstod at det tok ca. 2 timer å gå over. Det var feil...
Til tross for at jeg gikk feil en plass og endte opp med å gå ned igjen ved Svartediket i stedet for videre opp til Fløyen, brukte jeg 4,5 timer. Jeg skal vel ikke si at mitt valg av skotøy var det glupeste heller. Joggesko, og myrvandring hører ikke sammen for å si det sånn, men lærte meg til å balansere på steiner da.
Men selv om jeg fortsatt på søndag morgen var stokk stiv, var det en deilig tur, og været kunne ikke vært bedre.

I dag har jeg etter gudstjenesten fått den store glede av å få være med til familien Reynolds (hvis det er noen som ikke vet hvem de er, så er det et ektepar i menigheten), og spise middag. Deretter fikk jeg hjelp av Gary til å skifte batteri på bilen, noe som virkelig trengtes. Veldig snilt. Dagen i dag har blitt avsluttet med et par gode timer med fotball.

Livet smiler for tiden

Hva er det som skjer?

Jeg har nå plutselig byttet plass i auditoriumet på skolen bare for ikke å gro fast i et mønster, og det frivillig. Hva blir det neste spør jeg?

For de som ikke forstod den store betydningen av dette, vil jeg henvise til et av mine første blogginnlegg som het forandring fryder.

Gratulerer med dagen!

I dag ble jeg vekt klokken 9 om morgenen av at det tikket inn en sms på mobilen. (Jeg kunne ligge så lenge fordi jeg ikke begynte på skolen før kl.12.15, men hadde tenkt å sove litt lenger ettersom jeg hadde vært oppe seint i går for å se på Jack Frost, som forresten er en veldig bra og spennende krimserie, og kan anbefales for alle som har mulighet til å være litt seint oppe på en mandagskveld.)
Uansett, på smsen stod det at: Gratulerer med dagen. Håper du får en fin dag. Vel, nummeret var heller ikke kjent, så tydelig at det var til feil person, noe som mer eller mindre ble bekreftet etter et svar fra meg, og en ny melding fra sender. (Ikke så vrient å gjette, med tanke på at det er ca. så langt unna bursdagen min det kan komme uansett om du går frem eller tilbake. (Et halvt år om to dager)).
Men jeg må jo si det at det var en veldig fin melding å få når jeg våknet uansett. Alltid koselig å bli ønsket en god dag, dessuten er hver dag en gave fra Gud, så hvorfor ikke.
Forresten har det vært en god dag også.

Mirakler

i dag var jeg på gruppesamling igjen. Det var en veldig god samling, og vi kom i prat om mirakler vi har sett og hørt om rundt om i verden. Dette fikk meg inn på en tanke i forhold til en artikkel av Levi Fragell (spesialrådgiver i HEF), som jeg leste i VG her om dagen. Der stod det om at de såkalte "karismatiske" kristne var de som økte mest, og at den store forskjellen på disse og andre var trangen til å prate om mirakler. Hans skepsiss til mirakler og trang etter å motbevise disse har ført han rundt om kring, blant annet til steder i India der Aril Edvardsen har hatt møtekampanjer. Vel, bevisene hans var det lite snakk om, men han mente i alle fall at han hadde motbevist det.

Mirakler skjer i vår tid. Hvorfor er det viktig for oss å holde det høyt? Vel, en ting er at det er i seg selv et tegn på Guds eksistens og aktivitet i dag slik jeg ser det. Selvsagt er det mange andre ting som også er viktig, men det er godt å høre om de gode ting Gud gjør her på jorden.

Uansett hvor mye Levi Fragell leiter etter motbevis mot mirakler, kommer man ikke unna at det skjer mange mirakler. Jeg hører om mennesker som noen andre i cellegruppen min har møtt i India, som har sin egen dødsattest. Jeg har selv sett mennesker som ikke kunne høre som får hørselen tilbake. Og ikke minst opplevde jeg selv en gang at et bein som hadde gjort at jeg måtte gå på krykker i to uker, gjorde veldig vondt den ene dagen, for dagen etter å være helt friskt etter at en kamerat hadde bedt for det. Ikke bare bare å skulle motbevise det...

Gode ting skjer, mirakler skjer, alt jeg kan si til det er "takk Gud"

IKEA

I Åsane ligger det et varehus ved navn IKEA. (Det er også et i Oslo, et i Trondheim, og flere andre steder som jeg ikke kjenner til spesifikt, men uansett.)
IKEA kan gi deg ganske mange forskjellige varer billig og bra. Men for en som ikke er vant med å bruke mye over 15 minutter i en butikk av gangen, kan en tur til IKEA bli litt tøft. Vel, det var akkurat det som skjedde meg...
IKEA er som sagt veldig bra. Det eneste problemet som noen ganger dukker opp er at utgangen av og til føles så uendelig langt unna. Første gang jeg var der gikk jeg meg for eksempel vill. Heldigvis dukket det plutselig opp noen venner av meg som kunne hjelpe meg med veien ut. (Senere har jeg funnet ut at pilene på gulvet gir noen gode hint.)
De siste par gangene har derimot folk som jeg har hatt med meg hatt et mye større behov enn jeg har for å bruke mer tid (2 og en halv og 3 timer for å være spesifik). Dette har selvsagt resultert i en øvelse i tålmodighet for meg. Heldigvis har alle vært fornøyd til slutt, og jeg har sikkert ikke hatt vondt av det i det lange løp. (Håper jo tross alt å bli gift en gang jeg også, og da kan slik trening komme godt med.)

Mestringsfølelese velkommen

Jeg aner virkelig ikke hva som har skjedd i sommer, men noe er det tydeligvis. Plutselig begynner jeg virkelig å føle meg som en ekte handyman nesten. Etter et lite uhell når jeg skulle montere ovnen på rommet etter oppussing (som forøvrig ble ganske bra om jeg får si det selv), der jeg fikk et solid støt, har jeg plutselig fått skikkelig taket på praktiske ting føler jeg. Ikke bare klarte jeg nevnte problem med bilen, men jeg klarte også å montere et skrivebord fra IKEA fra noen her om dagen.

Og hvis du fortsatt ikke er imponert? Gjett hvem som klarte å montere støvsugeren sin sammen i dag?

Feil, det var ikke en i butikken, det var meg!

Jaja, lykken står den kjekke bi heter det i ordtaket, og her ser det ut til å stemme også:)

- Du har møtt på en skrue, og da nytter det ikke med en hammer

Dette fikk jeg høre for et par dager siden av en venn av meg. Først nå gikk det opp for meg hvilken dybde det var i utsagnet.

Så hva er det det kan bety? Vel, det betyr jo rett ut at du ikke har rett redskap for å få skruen til å være som den skal.

Du spør deg selv nå hvorfor jeg plutselig har fått en slik dyp forståelse av dette. Vel saken er den at jeg i en uke har prøvd å forberede meg til å undervise en barnegruppe i menigheten, og selv om jeg vet hvilket emne jeg skal undervise, har jeg fortsatt ikke funnet ut hvordan. Det er rett og slett ikke hvilken som helst måte og ordbruk som vil gjøre det jeg sier forståelig for dem. Vel, nå er det bare en liten kveld igjen til jeg skal ha det klart, så jeg får avslutte her, og prøve å finne frem skrujernet.

tilbake på nett

Da var jeg endelig på nett igjen. Selv om det var litt haraball med å få det til. Først gikk vi rundt for å finne rett kabel å koble til, og etter at installatøren hadde snakket med en dame på sentralen, fant vi ut hvor vi skulle koble til. Det gikk fint, og jeg var på nett.... i 40 minutter. Det viste seg nemlig at sentralen tok feil når de sa at linjen ikke var i bruk, og dette medførte at hele tippeterminalen til butikken plutselig lå nede. Vel, tilbake kom montørene, og fikk ordnet terminalen, og nå er jeg endelig tilbake på nett også.

Så hva har skjedd siden sist jeg har vært her?
For det første fant jeg ut at det var noe galt inni bilen. Det var en skikkelig vond lukt, og når jeg fjernet matta på passasjersiden, var det gammelt gjørmevann der. Det er derfor med ikke så reint lite stolthet jeg kan si at jeg fikset dette uten å ringe hjem, og nå er det så godt som nytt!

For det andre røyk varmtvannstanken for en uke siden. Det positive er at jeg i morgen får varmt vann igjen, noe som virkelig har vært et savn.

Sist men ikke minst har Katrine og Kristian giftet seg. Katrine er en gammel venn fra klassen. (Ikke gammel, men vi har kjent hverandre lenge.)(Viktig å pressisere på hva man sier så ikke Sunniva og Ingrid retter for mye på meg.)

Vel, håpet er at det nå skal komme oppdateringer litt oftere, og det ser jeg ikke helt bort ifra at jeg kan klare.

Alive

Jeg er faktisk tro det eller ei i live fortsatt. Sitter nå på Sunniva (www.sunnivaerlandsen.blogspot.com) sin maskin (må reklamere siden jeg låner den uten å ha spurt på forhånd.) Vel, tenkte kanskje jeg skulle ta en liten oppdatering på hva som har skjedd i løpet av sommeren.

For det første har jeg flyttet inn i ny leilighet. Det er faktisk ganske alright, så for alle som er i Bergen, kom bare på besøk. Jeg er sannsynligvis enten i andreetasje (leiligheten) eller i første etasje (verdens beste kiwibutikk).

Etter å hga flyttet, dro jeg til nord-Norge i bryllup. Min eks-samboer Frode giftet seg med sin Bente i et utradisjonelt, men veldig trivelig bryllup. Det var kjempebra der oppe, selv om menyen i bryllupet trolig passet bedre for andre enn meg.

Dro så en tur til Skien for å treffe mine foreldre osv. Veldig trivelig, og avslappende. Badet, slo brødrene Pettersen i fotball, og spilte litt volleyball. Vant også cricketturneringa mot et par tidligere klassekamerater. Desverre tror jeg at jeg tapte over halvparten av yatzyomgangene mot min kjære mor.

Deretter gikk turen til Stokke, og sommerkonferanse. Det var en god uke med god undervisning, og veldig trivelig å prate med gamle kjente, og nye bekjente. Håkon og meg lå i telt, og selv om det var litt spesielt satt opp pga dårlig tid, gikk det stort sett veldig bra. Føler vi kom tetteré innpå hverandre enn noen gang. Særlig etter at det kom vann i ene delen av teltet, når det ble satt nedbøærsrekord for en dag i Stokke (i julimåned).

Nå er jeg tilbake i Bergen, og har hatt en uke med jobb, soving og TRour de France. På onsdag hadde jeg en litt merkelig opplevelse da jeg så på "a walk to remember" alene. Føl,te meg ikke veldig mandig der jeg satt med en klump i halsen som ensom gutt som så på filmen. Men jeg må si det at filmen var ganske så god.

Vel, jeg kan jo håpe at neste gang jeg skriver har jeg fått internett hjemme.

Siste kveld

Da var det siste kvelden på denne boplassen. I morgen flytter jeg til mitt nye bosted, som for de som ikke vet det er i 2.etg på Kiwi Kronstad. Dette medfører også at det sikkert blir en stund til neste gang jeg skriver et blogginnlegg. Ellers skal jeg til nord-Norge neste uke i bryllup til Frode.
Antar at flere av dere som leser dette kommer til å møte meg i Stokke, så vi sees der. Så får vi se hvor lang tid det tar før jeg kommer meg på nett igjen etter at jeg returnerer til byen.

Ellers må jeg nesten fortelle om en stor velsignelse jeg opplevde på lørdag. Jeg var på jobb, og snakket med min nye huseier, og fikk beskjed om at jeg ikke trengte å betale husleie for juli fordi han ikke følte at leiligheten var i den standen den skulle vært ved overtagelse. Veldig kjekt.

Ha en god sommer!

en minnenes dag

Da var jeg tilbake etter å ha vært i bryllup i Skien. Alt gikk fint, og begge sa ja. Festen ble en suksess og talen min ble bra. I det hele tatt en god tur. Mens jeg satt der på fredags kvelden og skulle skrive ferdig talen min gikk jo minnene tilbake til barndommen. Tenkte bare jeg skulle fortelle et par historier fra barndommen i forhold til kraftfor.

Det hadde seg nemlig slik at jeg i min barndom var opptatt av hvordan jeg kunne bli sterk. (I disse dager er tran på moten, men jeg har jo aldri vært spesielt glad i fisk, og fiskeolje er jo ikke akkurat noe bedre.) Uansett, historie er kanskje mindre spesiell enn historie 2. Det hadde seg nemlig slik at jeg fikk høre at blomsten på gressløken gjør deg veldig sterk. Derfor fløy jeg rundt å spiste alle gressløkblomster jeg kunne finne.

Andre gangen leste jeg Donald. For de som har god husk, er det en historie der hvor b-gjengen får tak i en type bark som heter magumbabark. Den gjør deg skikkelig sterk. Jeg var jo ung og naiv, og var totalt overbevist om at det i nabolaget vårt var magumbabark. Derfor satte jeg i gang å spise bark fra furutrærna til tanta og onkelen min, og ikke bare at jeg spiste selv, jeg klarte også å få lura i kusina mi noe. Ikke værst om jeg får si det selv.

Den dag i dag har jeg vel innsett at styrken min må jeg nok hente en annen plass enn i magumbabarken. Kanskje like greit at jeg har en mye bedre kilde til styrke.

bryllup og stas

I overimorgen skal brodern gifte seg. I den forbindelse skal jeg reise over til østlandet og bivåne hendelsen. I dag klarte jeg endelig å få ordnet gave. Det er ikke bare bare når din egen bror skal gifte seg. Talen er i gang, men det er ikke så greit. Man må klare å balansere slik at det ikke bare blir jadajadajada, men det skal helst ikke bli slik at folk husker talen 20 år etter (og minner deg på de store tabbene du gjorde.) En sikker vinner i sistnevnte tilfelle vil være for eksempel å begynne å nevne ekskjærester. (Ikke et sjakktrekk). Uansett, nå må det pakkes og skrives tale. Merker at nervene begynner å komme i forhold til taleholding, men jeg må vel bare innse at det er svært få som kommer til å bry seg på lørdag om hva jeg sier uansett, og godt er det.

Vi satser på at alt går vel på lørdag, at alle som skal si ja sier det på de rette punktene, og at det blir en fortreffelig fest.

To end all wars

Har vært på cellegruppe i dag, og så filmen "To end all wars". Det er faktisk 3. gang jeg har sett den, men synes den er like bra hver gang. Ikke akkurat en barnefilm, men det er en film som får deg til å se viktigheten av tilgivelse, håp, mål og mening. Den viser også et par gode eksempler på hva et møte med Jesus kan gjøre med deg. Jeg skal ikke fortelle mye om filmen, i tilfelle du ikke har sett den, men kan avsløre såpass at filmen handler om en japansk fangeleir under 2. verdenskrig, og den skotske kaptein Ernest Gordon.

Lovet også forøvrig Sunniva Skagen at jeg skulle nevne henne i neste blogginnlegg (jeg klagde på at jeg ikke hadde sett mitt bilde blant vennebildene hennes, og fikk beskjed om at hun ikke hadde sett noe som helst på bloggen her. Siden hun nå har lagt inn bilde, lovte jeg å nevne henne, og det er herved gjort). Man må jo holde det man lover.

Mye styr over en halv krone

Bergensere er noe for seg selv. på 17. mai skal de ha rømmegrøt og vasskringle (vatnkringle eller vannkringle om du liker det bedre). Spesiell vane, men dem om det. Det er ikke det jeg har tenkt å nevne i dag.
I de to siste årene har jeg bodd i Bergen, og har jobbet på Kiwi Kronstad like lenge. Jeg har etterhvert nesten begynt å føle meg som en liten turistattraksjon der oppe midt i Bergen. (Mulig at jeg ikke danker ut Fløyen og Ulrikken, men likevel.) Saken er ganske ofte når jeg sier hva kunder skal betale, reageres det. 23,50 sier jeg for eksempel tjuetreogenhalvkrone. Her i Bergen SKAL det sies tjuetrekronerogfemtiøre eller tjuetrefemti. Reaksjonene er selvsagt forskjellige. Spekteret går fra de som synes at det er veldig søtt at jeg sier det, og jeg "må" ikke slutte å si en halv krone. På den andre kanten har jeg hørt at en halv en i Bergen betyr en halvliter, noe som skulle tilsi at folk som skal betale tjuetreogenhalvkrone skal betale tjuetrekroner og en halvliter øl. Midt i mellom disse kommer alle de som sier "en halv krone??? Den var ny", og begynner å le. Grunnen til at dette nevnes i dag, er at jeg i dag hadde ca 10 slike latterkunder.
Jeg må si at jeg personlig synes det er utrolig morsomt at folk reagerer så mye på det, og som sagt føler jeg meg litt spesiell, og nesten som en liten attraksjon. (Jeg er nemlig til dels kjent som "kiwigutten som sier en halv krone"). Folk skiller i alle fall meg fra de andre der oppe:)
Vel, i morgen kommer Anders (en veldig god kamerat fra Skien) på besøk. Det blir veldig hyggelig.

For de som lurte

Til tross for mine bekymringer var kvelden i går bra. Harry, men veldig trivelig.
En Robert Erlandsen i storform trakk fram en haug med flagg, men slapp å ha dem i ansiktet. Stor stemning var det virkelig. Så takk til Sunniva og co som arrangerte.

Grand prix

Jaja, så var vi kommet til den o store dagen (i følge Sunniva Erlandsen), den internasjonale eurovisionsongcontest (for europeiske nasjoner). Og jammen har jeg ikke klart å blitt invitert til grand prix fest også. Spennende, harry, og ikke minst ganske skremmende. Kanskje det mest skremmende er engasjementet vist av nevnte unge dame. Etter å ha lest bloggen hennes ( www.sunnivaerlandsen.blogspot.com ), hvor det blant annet står om potensiel flaggmaling i ansikter og sånn, har bekymringen slått inn.
Er jeg bekymret? Ja.
En annen sak som jo kan bekymre ørlite, er det faktum at jeg etter en heller stygg runde med barberhøvelen har blitt rød i ansiktet selv, med potensiale til både og bli hvit og blå senere. Men men, hva ofrer man ikke for skjønnheten? Det er jo også en ting. Alt for ofte klager jenter på alt de gjør for oss gutter. (Selv om vi mener de er finere som de er), mens når har jeg noen gang hørt sympati for nevnte fritidssyssel? Vel, skal ikke klage for mye her, men bør jo nevnes:) Vel, nå må jeg nesten slutte her.

Big brother is watching

jeg innrømmer det. I dag, mens jeg på kveldstid satt og spilte litt bridge, og mens jeg ventet på CSI Miami, så jeg 15 min med big brother (som går før). Et merkelig konsept, men som virker å fascinere folk av en eller annen grunn. Det som skjedde mens jeg hadde det på, var at folk satt på forskjellige steder i huset, og stort sett bare satt der. Tenke seg til at folk sitter å følger med dette dag og natt.

Så hvorfor skriver jeg egentlig om dette? Jo, jeg fikk plutselig en liten tanke. Akkurat som man (hvis man kjøper full pakke) kan følge med på en deltager hele tiden, ser Gud oss hvor vi er uansett. Men ikke nok med det. Han vet også hva vi tenker. Første tanke, er kanskje at dette er skremmende, og det bør jo gjøre at vi tenker gjennom hva vi gjør og sier. Men jeg synes også at dette er helt fantastisk. Når Gud har full kontroll hele tiden, trenger vi heller ikke bekymre oss for hva som skal skje med oss videre så lenge vi lever i henhold til Guds plan for oss.

Fantastisk!

god nyhet

I går kveld så jeg på tv, og tenkte at det var noe som måtte publiseres. (Ikke at jeg så på tv, men det jeg fikk se på nyhetene.)

Det var en mann i England som i 10 år hadde vært i følge medisinske termer: "Grønnsak" etter å ha fått et brennende hus over seg, som våknet opp og spurte etter kona si i går.

Gud er god, det er alt jeg har å si om det.

Kampen varer i 90 minutter + overtid

I dag spilte Ålesund og Odd (Mitt norske favorittlag) kamp. Første omgang var jevnspilt, med et par solide sjanser til begge lagene. Odd tok da også ledelsen, og ledet 1-0 etter første omgang. I andreomgang viste Odd hvem som var det beste laget. Sjanse etter sjanse ble skapt, og Ålesund var over hodet ikke med på notene. Desverre klarte ikke Odd å sette sjansene sine, og når 89 minutter var gått, skjedde katastrofen. Ålesund utlignet, og rett etterpå scorte de igjen, og vant kampen 2-1. Selvsagt en stor skuffelse for alle Odd fans.

Tankene mine gikk rimelig fort til korinterbrevet, der det står om å holde ut løpet. (I dette tillfellet kampen.) Det ble nemlig en veldig god demonstrasjon av dette bibelverset.
Hvis ikke vi holder løpet ut, sitter vi ikke igjen med noe til slutt.

Så det jeg ville si i dag, for å si det med 1 setning: Hold ut løpet.

Hyllest til T.E.Høgberg

I dag fikk jeg av mamma og pappa vite at min tidligere ungdomsskolelærer, Tor Erik Høgberg, er død. Jeg synes det var veldig trist, fordi jeg stort sett bare har gode minner om han, og likte han veldig godt.
Min oppfatning av Høgberg, er at han var en real og rettferdig lærer, som kanskje brukte en anelse gamle metoder i stedet for nymotens mer eller mindre "pedagogiske" metoder. Men han oppnådde i alle fall målet, og det var at vi skulle lære noe. Det virket også for meg som at han oppriktig brydde seg om elevene sine og trivdes med jobben som lærer.
I tillegg til dette, hadde han en særegen humor, som man enten likte, eller ikke likte. Personlig synes jeg det var ganske morsomt. Nedunder følger et par sitat:

"Noen ganger er livet som en kommode, det er bare skuff på skuff." (Til en elev som ikke var så glad for resultatet på en prøve)

"Du kan le og le du, men gråten tar meg." (Til elev som syntes det var morsomt at han hadde passert 50 glemmekryss på et halvt år.)

Prøve noe nytt

Vel, nå har det blitt en god stund siden forrige gang jeg skrev noe her, mye har skjedd (jeg kommer ikke til å nevne alt som har skjedd tror jeg, for da vil det bli en lang liste), og internett i leiligheten har vært mer eller mindre nede. Vel, uansett så har jeg det siden sist startet en ny serie på tvNorge, som heter "Jamies school dinners". Den handler om Jamie Olivers forsøk på å forandre skolemåltidene som blir servert i England. (Bare junkfood), og sørge for at de får ordentlige måltider i stedet. For mer informasjon kan det leses på siden www.feedmebetter.com.
Uansett; i forrige program besøkte han en barneskole, og en ting var at kunnskapsnivået var ganske labert innen frukt å grønt. (Til gjengjeld kjente de igjen alle fastfoodmerker.) Men noe som virkelig opptok meg, var at de ikke ville prøve de nye rettene til Jamie, eller smake på grønnsaker overhodet. Slike ting får en til å tenke på hva man selv gjør i slike situasjoner, og jeg skulle gjerne sagt at jeg alltid forsøkte noe nytt, men desverre kan jeg ikke det (selv om jeg vil påstå at jeg er litt mer åpen for noe nytt en de barna jeg så der.) Men jeg fant ut at jeg skulle jammen forsøke å utvide mine smakshorisonter. (Jeg har nemlig fått høre at jeg er kresen, selv foretrekker jeg min kjære venn Håkons uttrykk: Enkel i kosten.)
Derfor skal jeg i løpet av den neste uken få tak i mange for meg nye frukter og grønnsaker. Spennende, utfordrende (for meg), og definitivt noe helt nytt. Blir i alle fall interessant å se resultatet.

Istid

Mange forskere har begynt å prate om at det snart kommer en ny istid. Noen mener at den vil komme raskere hvis vi forurenser mer, andre mener at det ikke har noe å si. Vil det i det hele tatt komme? Vel, jeg har faktisk svaret på dette spørsmålet.











Istiden begynner nå!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!
Våren er kommet. Det har nå vært mange herlige dager på rad med sol, sol og mere sol her i Bergen, og i dag ble isdisken på Kiwi Kronstad fyllt opp med de herlige isene fra Hennig Olsen (Merk Hennig ikke Henning, ble overrasket første gang jeg oppdaget det for to år siden.) Så hele grunnen til at jeg skriver dette innlegget, er at jeg inspirert av mine venner Kristin og Håvard skal lage en liste. (Deres listetemaer har vært beste sjokolade og beste frossenpizza, vel her kommer beste iskremliste av "småis".)

1. King ice fra Hennig Olsen. Stor, og med både sjokolade- og jordbærsaus.
2. Sandwich. En klassiker, som bare er knallgod.
3. Gigant fra Diplom-is. Sjokolade på utsiden og jordbær inni, og er i tillegg stor
4. Vaffel-krone fra Diplom-is. Stor, med sjokolade og jordbær denne også. Litt dyrere, men ikke bedre enn gigant
5. Krone is. Vel koster den mer enn en krone, men kan man egentlig komme unna denne klassikeren. Vet ikke hvem av de 4 smakene man skal velge. (Enten jordbær, sjokolade, pistasj og non-stop)

Har jeg glemt noen?

Tiden går

Lenge siden forrige gang jeg skrev noe her nå, skal si tiden går.
Siden sist har jeg hatt påskeferie. Var en tur i Skien for å besøke mamma, pappa, brodern, og resten av familien. Det var veldig deilig med noen dager der, og jeg slappet virkelig av. Så var det tid for å ta turen tilbake til Bergen, der jeg skulle være med på påskekonferansen som menigheten arrangerer.
Påskekonferansen har vært veldig bra. Gud har talt, folk har tatt beslutninger om å ha Jesus som Herre, vi har prist Gud, og mye mye mer. Personlig har Gud utfordra meg på mange måter.
Det nærmer seg også sommeren med stormskritt, og nok et år her i Bergen nærmer seg unnagjort. Som sagt tidligere: tiden går, og den går egentlig ganske fort kan det føles som til tider.
Noe av det jeg har blitt utfordra på i løpet av konferansen var nettopp i forhold til tid. Hva bruker jeg den på?
Hvordan vi bruker tiden vår er viktig, og jeg tror at det lønner seg å tenke gjennom det innimellom. (Oppdatere seg selv litt rett og slett på hva man bruker tiden til.)

utrustning til arbeid

Herren sa til Moses: Jeg har kalt Besalel, sønn av Uri, Hurs sønn, av Juda stamme, og fylt ham med ånd fra Gud, med visdom, innsikt og kunnskap og med evne til alle slags håndverk, så han kan tenke ut og lage kunstferdige arbeider i gull, sølv og bronse, slipe steiner til innfatning, skjære ut i tre og utføre alle slags håndverksarbeid. 2.Mos.31.1-5
Det er fantastisk å lese om hvordan Gud i mosebøkene utrustet folk til forskjellige typer arbeid, sånn at tabernakelet og alt som hørte til kunne gjøres i stand. Også i dag har vi mange dyktige håndverkere. Vi har alle fått gaver og talenter på ulike områder.
Så hender det jo selvfølgelig at en eller annen klarer å rote seg bort i noe som han ikke har talent for, og resultatet blir selvsagt deretter. Noen ganger mener man at man skal klare ting selv, for det blir mye billigere enn om man får andre til å fikse det for seg. For eksempel er det ikke sikkert at man bør ordne for mye med det elektriske i huset selv om man har hatt jobb med å innstallere elektriske anlegg i biler. (Uten å nevne navn) Resultatet kan for eksempel bli at man når man skal koble til en varmeovn klarer å gjøre lysbryteren på rommet om til hovedbryter, slik at når man trykker på den for å få på lyset, skjer det ingenting med lyset i taket, til gjengjeld, slukner alt annet elektrisk på rommet. Fantastisk.
Undertegnede har jo alltid likt å kunne klare selv. (Var faktisk kjent for det når jeg var liten.) Men takk og lov, er vi ikke ment til dette, noe jeg har lært mer og mer med årene. Likevel, skjer det noe med noen av tingene mine, hender det at jeg får tilbakeslag fra tidligere, og nettopp dette hendte i dag. (Derav dette innlegget.)
Jeg satt på rommet mitt i fred og fordraglighet, og skulle lese litt. Så synes jeg at det var litt kjølig på rommet, og jeg tenkte at jeg kunne skru på vifteovnen min. Det syntes derimot vifteovnen var en dårlig ide, og valgte å forbli uten å reagere. Jeg kikket litt nærmere, kjente en litt småsvidd lukt, så en haug med støv inni den, og tenkte: aha!
Tanken som hadde slått meg var at det bare var kommet for mye støv inni den, og dette kan jeg jo fikse selv kjapt. Jeg fant frem skrutrekkeren, og skrudde opp ovnen, og begynte å fjerne støvet. Etter en stund så jeg også noe støv innimellom ledningene på den ene siden. Og det var idet jeg fjernet det støvet at jeg merket noe jeg hadde glemt. Nemlig å dra ut kontakten. Jeg fikk bokstavelig talt sjokk, falt i tanker, og lærte en god lekse. Enkelte ting bør overlates til andre. (Vifteovnen fungerer nemlig fortsatt ikke, og nå kommer det også en fin sprakende lyd, røyk og lukter enda mer svidd, noe som tyder på at jeg i alle fall ikke gjorde så mye rett inni der. Mulig jeg bare må skaffe meg en ny en.)

Borte veldig bra

Da har jeg returnert fra London, og må si at jeg har hatt en fantastisk fin tur. Høydepunktene startet allerede i Haugesund på flyplassen, da Håkon og jeg traff på Idol-Maren på flyplassen, og fikk tatt bilde sammen med henne.
Når vi kom til London, gikk vi første kveld på musikal, og så Løvenes konge. En utrolig flott forestilling, som definetivt er verdt å anbefale.
På lørdagen dro vi på fotballkamp, noe som er ganske så artig opplevelse. Vi opplevde å sitte rett i nærheten av et par karer som hadde allskens kommentarer (stort sett usakelige). Vi lurer vel fortsatt på hva han mente når han plutselig hylte ut: Is Michael Jackson here today?
Kampen endte desverre 0-0, men var ikke kjedelig av den grunn. Et par mål ville selvsagt vært å foretrekke.
PÅ søndagen tok vi turen innom British museum, som er en kolossal bygning. Etter det gikk vi til Notting hill, i håp om å finne den berømte blå døren. Og det skal sies: det er mange blå dører i Notting hill. Etter det vi fikk høre der, eksisterer den blå døren i filmen i Los Angeles, og bokhandelen eksisterer ikke engang. Markedsområdet derimot gikk vi i.
Når vi returnerte til hotellet, hørte vi plutselig lovsang, og vi fant ut at det var en kirke rett bak hotellet. Det ble til at vi tok turen dit, og hadde en veldig god stund der.
Ellers kan det nevnes at brannalarmen gikk på hotellet på fredagen, men det var bare en liten sak, og vi kunne fortsatt sove på hotellet. Frokosten der var forøvrig fortreffelig.
Kan også nevne at når vi gikk gjennom Hyde Park, traff vi på noen ekorn som fasinerte oss veldig. (De var nemlig ikke akkurat folkesky), og vi fikk tatt bilder av ekorn på ca. en halv meters avstand.
Når alt kommer til alt, var dette en kjempeflott tur. Men likevel: det er veldig deilig å komme hjem igjen.

Gutta på tur

I morgen drar Håkon og meg til London. Vi (i alle fall jeg, men tror det gjelder Håkon også) har gledet oss lenge til dette nå, og høydepunktene vil trolig stå i kø. Vi skal i alle fall på fotballkamp på lørdag. Vel er ikke Fulham-Charlton akkurat kjent som et storoppgjør i Premier League, men det er likevel noe eget med stemninga på en Premier League kamp. Trolig blir det også musikal på oss, og ellers så får vi se om ikke vi kan få med oss litt annet også. Rapport kommer nok når vi kommer tilbake.

matprat

På torsdag fikk jeg i posten tilsendt en ny kokebok (Jamies dinners for de som måtte være interessert). Jeg synes det er gøy å lage mat, og det hender av og til at jeg synes at det kan være spennende med noe nytt (selv om jeg ikke er den mest radikale i matveien). Jeg har i grunnen vært det som noen kaller kresen (selv foretrekker jeg å si at "jeg er enkel i kosten"), og selv om jeg har utvidet matreportoaret mitt, har jeg fortsatt et stykke vei å gå før man kan si at jeg liker det meste. Men uansett...

Noe Jamie stadig snakker om er viktigheten av hva man fyller seg med. Hvordan man har vendt seg til å spise billigprodukter som ikke smaker noe særlig, og hvordan han har møtt folk som virkelig har sett gleden og viktigheten av å heller bruke noen kroner ( i hans tilfelle pund) ekstra på å få kvalitet. Kroppen vil foretrekke kvalitetsmaten, og det vil gi seg utslag på flere måter positivt.

Det Jamie ikke har tenkt på (i alle fall ikke sagt noe om) er at dette er generelt prinsipp for menneskers føde (ikke bare fast føde, men også åndelig føde). Dette kom derimot jeg til å tenke på her i stad mens jeg tenkte på boken. Det er utrolig viktig å vite hva vi tar til oss av åndelig føde, at ikke vi tar til oss hva som helst, og at vi lærer oss til å fylle oss med, og oppsøke kvalitet. Dette gjelder for litteratur, tv-program, mennesker vi omgåes med og lærer av og mye mye mer.

Generøsitet

Som nevnt tidligere, er jeg i gang med å lese Les Misérables. Og noe som virkelig kommer fram i boken, er generøse liv.

Først har vi biskopen i Digne. En man som deler av alt han har, fordi som han sier: det er jo egentlig ikke hans. Han gav generøst, og det var også med på å forandre folk rundt han, deriblant Jean Valjean.

Jean Valjean går fra å være en selvsentrert person, som ønsker å hevne seg på verden, til å bli en som lever generøst, med nestekjærlighet og til ære for Gud. Vi får se hvordan denne holdningen forandrer en hel liten by, hvordan den blir et eksempel for hele landet ved at den drives så godt, og hvordan byen igjen går tilbake når han drar, fordi den mangler andre som lever på samme måte.

I bibelen står det at den som lever generøst stadig opplever å få mer, mens den som er gnien ikke får noe.

Dette har jeg opplevd selv. Det gjelder både økonomisk, men også innen andre områder. Er du en som er vennskapelig, får du venner tilbake. Er du blid mot andre, blir andre blide mot deg, osv. osv. osv.

Kan noe interessant komme ut av en fransktime?

Av en eller annen grunn valgte jeg fransk på ungdomsskolen. Jeg er ikke helt sikker på hva som gjorde at jeg valgte fransk, men jeg tror det var en kombinasjon av to ting. Det ene var at hvis jeg hadde et språkfag på ungdomsskolen, trenger du bare ta det samme faget videre i 2 år på videregående. Det andre var at jeg hadde hørt at tysk hadde mye vanskeligere grammatikk. Jeg fikk faktisk vite at fransk nesten ikke hadde grammatikk (noe som bare er tull. Jeg syntes nesten ikke vi hadde en fransktime i løpet av de 5 årene jeg hadde fransk som ikke det var et innslag av noe vi måtte lære innen grammatikk.) Og det morsomste med fransk grammatikk var at for absolutt alle regler, var det minst 1 unntak. (Konklusjonen på dette til nå er vel kanskje at det ikke er mye interessant man kan få ut av en fransktime, men det er ikke helt sant.)

Som du sikkert har skjønt, har ikke språkfagene ligget like nært hjertet mitt til en hver tid (og gjør det fortsatt ikke.) Men noe har man da fått med seg likevel.
I 2. (og siste) året med fransk på videregående, ble jeg nemlig introdusert for Les Misérables. Vi leste noen utsnitt av boken, og så viste læreren vår oss begynnelsen av musikalen som var laget ut av boken. Musikalen var på engelsk, men handlingen var jo den samme. Jeg ble så fengslet av musikken, og fant ut at jeg måtte høre mer av den.
Dette medførte til dels litt lobbyvirksomhet for å få til (prating med læreren på gangen etter timen og spurte henne om vi skulle se mer av denne fantastiske musikalen), og læreren vår ble vel trolig så begeistret over engasjementet, som for å være helt ærlig ikke så ofte dukket opp i fransken, at hun forandret litt på planene slik at vi fikk se hele musikalen.

Etter å ha sett musikalen ferdig der, spurte jeg om å få låne videoen, så jeg kunne se den om igjen, noe jeg gjorde flere ganger. Og et halvt år etter var jeg så heldig at den ble vist i Oslo, og jeg var ikke sein om å bestille billetter. Men det var ikke bare musikken som grep meg. Hele historien er et unikum, og i disse dager har jeg endelig fått låne bøkene av en venn. Jeg har nå lest de 70 første sidene av bok 1, og inntrykkene fra musikalen blir bare ytterligere forsterket.

Noe av det som griper meg mest, er hvordan man kan se hvilken forskjell 1 menneske kan gjøre. I begynnelsen står det nemlig om en biskop som heter Myriel. Jeg kan ikke fortelle alt, for da ville dette innlegget blitt enormt, men hvordan han er mot menneskene som kommer i kontakt med han, og hele holdningen hans er helt enorm. Han har virkelig skjønt hva det vil si å være en etterfølger av Jesus.
Samtidig forteller disse første sidene om hvor lett mennesker kan ødelegge hverandre.
Man kan se hvordan Jean Valjean (en av hovedpersonene) har blitt ødelagt pga. hvordan andre mennesker har sett på han og behandlet han. Hvordan han har blitt fylt av et hat til verden, og samtidig hvordan kontakten med biskopen gjør at han vender om.

Selv om ikke boken er basert på en sann historie, så gir den viktige lærdommer. Det er nemlig slike mennesker verden trenger. Verden trenger mennesker som er blitt forandret av Jesus, og som lever ut livet som Hans etterfølgere. For å si det på en annen måte. Vi skal bringe lys til verden.

Når enkelte sanser tar overhånd...

Det kan noen ganger være frustrerende for folk når man mister kontroll over hvilke sanser som brukes mest, enten det er hos en selv eller hos andre. I mitt tilfelle, er det gjerne munnen, snakketøyet, kjeftamentet eller hva du vil kalle det som tar overhånd. Noen ganger kan det bli for mye av det gode rett og slett. Det er jo heller ikke alltid det man sier er like glupt, og da er det bedre å tie. (Ord fra bibelen, som definetivt er sant.)

Men uansett, det jeg tenker på er hvor ofte hindrer ikke det at en taler for mye den andre i samtalen fra å si noe fornuftig. Dette er noe som skjer meg av og til. Jeg prater og prater og prater, og så finner jeg ut at andre gjerne har villet slippe til en god stund. (Det er faktisk en litt flau følelse hvis ikke du har opplevd den.) Derfor er dette noe som også konstant må jobbes med i mitt (og ganske sikkert mange andres) tilfelle. La andre få prate, si noe fornuftig. Man lærer gjerne mer av det enn av å høre seg selv fortelle historier og tanker du kjenner fra før. (Man hører jo vanligvis seg selv mer enn nok uansett.) Og uansett vil i allefall den andre sette pris på å slippe til.

Men dette er ikke bare noe som skjer i forhold til andre mennesker. I det siste har jeg tenkt over hvordan jeg er når jeg er i samtaler med Gud. Som for så mange andre, har jeg hatt en tendens til å drive mye monolog. Jeg har så mye jeg skal si til Gud, takke og be for. Det er jo vel og bra det, men det er veldig greit å høre om Gud har noe på hjertet også. Det har Han nemlig alltid. I det siste har jeg hørt mer fra Gud enn på en god stund. Noe av grunnen til dette er helt sikkert at jeg er mer innstilt på å høre fra Han, og ikke bare prate til Han selv.

Venner og sånn

I mars skal jeg på tur med min beste gode venn, Håkon. Ting i den forbindelse begynner sakte men sikkert å komme i boks, og godt er det. Men tenkte jeg skulle fortelle litt om vennskapet vårt.

Håkon og meg vokste opp på samme sted. Når vi var små, ville ikke jeg ha kontakt med Håkon, og grunnen var enkel. Håkon var den gangen ikke god i fotball. (Han har kommet seg en del nå, men det er ikke poenget mitt her.) Og det er klart at det var en veldig god grunn til ikke å være med han. Ikke bare ville jeg ikke ha kontakt med han, men jeg likte han rett og slett ikke.

Når ble 14 år, ble jeg frelst, og ble en del av menigheten Kristent fellesskap. En av de første jeg møter der på min alder, er nettopp Håkon. (Snakk om nedtur!) Men uansett, sakte men sikkert overvinner jeg mine egne fordommer mot Håkon, og vi avtalte at vi skulle finne på noe sammen en gang. Det vi fant på, var at jeg skulle komme ned til han før et møte for å spille data. Vi var ikke akkurat like, Håkon med skateboard og rapping som hobby, jeg med fotball og data. Men uansett så dukket jeg opp der nede, og vi skulle spille data. Selvfølgelig funket ikke dataen som den skulle, og Håkon prøvde febrilsk å fikse den, men til ingen nytte. Det var ikke akkurat mye den gangen som tydet på at vi skulle bli gode venner. Lite ble sagt, og lite ble gjort. To ganske stille gutter i et ganske så stille rom rett og slett.

Men vi fortsatte å finne på en og annen ting sammen, og sakte men sikkert ble vi faktisk veldig gode venner, til tross for ulikhetene våre. Vi kom inn på et personlig nivå, og ble trygge på hverandre. Vennskapet vårt har fått prøvd seg noen ganger, men vi har alltid stått sammen, selv om vi har vært uenige. Jeg er ikke i tvil om at det er Guds nåde at vi er blitt så gode venner, nesten et lite mirakel.

Vi er skapt til å leve i fellesskap med Gud og andre mennesker. Vennskap som det jeg har med Håkon, tror jeg er viktig for hele livet. Det er viktig for alle å ha slike venner. Venner som kan le sammen med deg, som kan oppmuntre deg, som kan trøste deg og ikke minst som kan si ifra når du er totalt på jordet. Når du har slike venner, vil du vokse, og få hjelp til ikke å gå din egen vei rett i grøfta.

Når ting går galt...og når alt er bra...

Jeg har bil, og det er en fantastisk velsignelse. Bilen min er av typen volvo 850. Det er en helt super bil, men det er ikke alltid at eieren er av samme kaliber. I dette tilfellet er eieren meg, og kombinasjonen av bil og meg er ikke alltid like vellyket. Om jeg får si det selv, er jeg en ganske stabil sjåfør blitt, men det er gjerne når det kommer til å holde den at det skorter litt. Tenkte her at jeg kunne fortelle et par småhistorier fra min tid som bileier.

Et par måneder etter at jeg hadde fått bilen, skulle jeg opp til en kamerat, og hadde sjokolademilkshake med. Det er bare det at jeg glemte en liten detalj. Kombinasjonen av rundkjøring, og bolle uten lokk eller pose er en meget dårlig kombinasjon. Det gikk som det måtte gå, bollen tippa, og gulvet på passasjersiden ble fullt av herlig sjokolademilkshake. Undertegnede fikk tak i papir, klut og såpe, og skrubbet det han var mann om for å prøve å fjerne herlighetene, og tilsynelatende lyktes jeg.
Dagen derpå luktet det fortsatt herlig sjokolademilkshake av bilen min, og dagen deretter og dagen deretter. Men så tok plutselig lukta en helt annen og mye værre retning. Lukten av sur melk begynte å trenge gjennom, og ikke engang en halv flaske med exit hjalp noe særlig. Det var da jeg fant ut at det var på tide å koble inn noen andre. Min umiddelbare tanke var pappa, som er mye mer bilinteressert en meg. Heldigvis skulle de helgen etter komme å besøke meg her i Bergen, og pappa har et vidundermiddel, som han skulle ta med seg. Helgen kom, pappa kom og ikke minst så kom vidundermiddelet. Etter 2 solide omganger med middelet, forsvant endelig melkestanken, og ble erstattet av sitronlukt (som nå også har gått vekk, noe som forsåvidt er like greit).

Her om dagen skjærte ting seg igjen. bensinlokket ville ikke åpnes seg når jeg kom til bensinstasjonen. Jeg prøvde å låse opp, og låse igjen igjen. Låste opp og låste igjen igjen. (Bensinlokket er koblet til sentrallåsen, ellers ville dette vært en idiotisk ting å drive på med.) Desverre ville ikke lokket opp, så igjen kom det inn en umiddelbar tanke: ring pappa. Denne gangen var desverre ikke pappa hjemme, og jeg fikk ikke tak i han dagen etterpå heller. Til slutt tok jeg endelig spaden i egne hender (ikke bokstavelig talt), 0g åpnet instruksjonsboka. Utrolig nok klarte jeg å finne frem i den, og fant ut hvordan jeg skulle åpne bensinlokket selv.

Jeg må si det at er det noe som slår meg, så er det hvor glad jeg er for familien min. Mamma og pappa som alltid er der (så sant jeg får tak i dem), og vil hjelpe meg hvis jeg er i trøbbel, gleder seg med meg når jeg er glad, og ellers alltid bryr seg om meg. Jeg har vært utrolig velsignet med mine foreldre. De har gitt meg en god oppdragelse, har alltid sørget for at jeg har hatt alt jeg har trengt og har lært meg mye.
Som på så mange andre områder, viser Gud noe av seg selv gjennom foreldre. Gud er min Far, vår Far, og det sier en god del om Gud. Blant annet dette at Han alltid er der for oss, at Han sørger for oss, at Han bryr seg om oss og at Han gleder seg over og med oss. Han er og en som vi kan snakke med og bruke tid sammen med. Dette er helt utrolig, og er verdt å prise ham for.

Lagspill

For de som kjenner meg, er det ikke ukjent at jeg er ganske så interessert i fotball. Det er klart at det er ikke så langt mellom at det er sunn interesse, og det å være for interessert. Tror heldigvis at jeg har klart å holde meg innafor sunn interesse fortsatt.

En veldig interessant sak jeg har merket meg med fotball og andre lagspill, er at de har en god del sider ved seg som kristenlivet og fører med seg. (Merk: ikke alt!) Nå tenker jeg selvsagt ikke bare på at man har mål for øyet osv, men hele konseptet med lagspill. Dette er noe som jeg har tenkt på i det siste, særlig etter at jeg fikk det siste nummeret av FOLK i posten (som omhandler teamarbeid).
Er det noen spillere jeg merker meg, er det de som er fabelaktige til å gjøre andre spillere gode. Klarer de å sende en pasning som er perfekt til en annen, og han har masse rom, mener jeg at det er bedre enn å drible av 3-4 stk. før du selv prøver å skyte eller noe sånt. Et lag kan ikke bestå bare av individualister. Det kan være artig å se på, men som regel vil det ikke føre frem når alt kommer til alt.
Det er definitivt en fordel å ha definerte roller. Når jeg var liten spilte man fotball der man hadde prinsippet med alle mann på ballen. I lengden vil ikke slikt fungere, og vi måtte etterhvert innfinne oss med at vi hadde forskjellige roller på laget. Noen forsvar, andre midtbane og noen angrep. Ikke alle fikk være fremme, selv om det på den tiden selvsagt var gøyest å putte ballen i mål.
Samarbeid er en nøkkel i livet generelt tror jeg. Skal vi gå rundt å gjøre alt selv vil det bli noen konsekvenser. En av dem er at man vil bli totalt utslitt veldig fort. En annen er at man trolig ikke når sitt fulle potensial. Derfor tror jeg også at det er viktig å finne ut hvilken rolle du har i det du gjør. Det er først da du kan se hva du kan gjøre for at potensialet til de du samarbeider med kan nåes til det fulle. Det er også først da du kan fylle ditt eget potensial.

Forandring fryder

I dag mens jeg var på ungdomsmøte, minte Herren meg på en episode som skjedde når jeg gikk på bibelskole i fjor. Dette skjedde...

Et godt stykke ut i året fant en kreativ sjel i klassen min ut at vi skulle bytte plasser, bare for å lære oss forandring, og ikke bli fastgrodd i et mønster. Ideen kom delvis etter å ha lest om en menighet der lederne byttet på kontorer innimellom bare for å byttets skyld. Personlig tenkte jeg som jeg alltid hadde tenkt at hvis det ikke er noe galt, er det ikke noe vits i å forandre på det. Jeg trivdes der jeg satt, og så stort sett bare positivt i at jeg satt der jeg satt. Uansett hvor mye jeg var imot, ble det forandring. Mulig jeg hadde godt av det, ikke vet jeg. Om plasskiftet var en god eller dårlig ting vet jeg ikke, men mine tanker i forhold til forandring har i alle fall endret seg litt siden den gang. Nå tenker jeg mer at det skal være rom for forandring. Jeg er fortsatt ikke direkte positiv til forandring for forandringens skyld (er og blir litt konservativ, men tror det er litt bra også). Derimot ser jeg at hvis forandringen kan føre til at noe blir bedre, er det bra med forandring. Det trenger altså ikke være noe galt for at vi må forandre noe, men et potensiale til bedring kan være minst like stor grunn.

Så hvorfor ble jeg minnet på dette? Vel, jeg tenkte på det, og har innsett at det er en tid med forandring som jeg er i, og jeg tror mange er i det nå. Det er et nytt år, med mye nytt. Mange tenker at de skal gjøre noe annerledes i forhold til i fjor, noen vil gjøre noe nytt, og så har man sånne som meg da. Sånne som for eksempel tar turen på nyttårsleir. I løpet av leiren var det ikke få ganger jeg sa til Gud forskjellige ting jeg ønsket å gjøre i det nye året, og hvordan jeg ønsket at Han skulle ha kontrollen og bestemme i det nye året. Jeg innser at dette ikke vil skje uten at jeg forandrer på saker å ting. Forandrer på prioriteringer, tidsbruk og mye annet. Jeg tror derfor Gud minte meg på forandring fordi Han ville spørre om jeg er klar til å la meg forandre.

Det er ingen tvil om at jeg har det fint i øyeblikket. Jeg har det veldig bra. Men hvis Gud ønsker å forandre meg, er jeg klar for å forandres. Guds forandring vil alltid føre til noe bedre, og da er jeg klar for forandring. Jeg vet ennå ikke alt hva dette innebærer, men spennende blir det.

Så var vi i gang

Da var jeg i gang. Som noen vet har jeg forsøkt før uten hell, men har nå et reelt håp om at dette skal bli en blogg som faktisk oppdateres. Til Sunniva: Nå kan du prøve å legge meg til vennelista di:)