I dag fikk jeg av mamma og pappa vite at min tidligere ungdomsskolelærer, Tor Erik Høgberg, er død. Jeg synes det var veldig trist, fordi jeg stort sett bare har gode minner om han, og likte han veldig godt.
Min oppfatning av Høgberg, er at han var en real og rettferdig lærer, som kanskje brukte en anelse gamle metoder i stedet for nymotens mer eller mindre "pedagogiske" metoder. Men han oppnådde i alle fall målet, og det var at vi skulle lære noe. Det virket også for meg som at han oppriktig brydde seg om elevene sine og trivdes med jobben som lærer.
I tillegg til dette, hadde han en særegen humor, som man enten likte, eller ikke likte. Personlig synes jeg det var ganske morsomt. Nedunder følger et par sitat:
"Noen ganger er livet som en kommode, det er bare skuff på skuff." (Til en elev som ikke var så glad for resultatet på en prøve)
"Du kan le og le du, men gråten tar meg." (Til elev som syntes det var morsomt at han hadde passert 50 glemmekryss på et halvt år.)
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
1 kommentar:
Oi. Hva kan jeg si..Dette gjorde meg trist! Jeg sitter på høgskolens felles datarom og gråter over ungdomsskolelæreren min.
Jeg er enig med deg, Jostein - Høgberg var en god lærer, tross sin gammeldagse stil: han var grundig, alltid forberedt og jeg følte at han brydde seg! Det er ikke verst i det hele tatt!En aldri så liten hyllest er på sin plass.Lærere får gjennomgå mye vi "andre mennesker" slipper bare for å være seg selv.
Husker også spesielt en gang jeg satt og tippa trestolen min bakover mot pulten bak..og stemmen hans lød: "Katrine, du må ikke tippe på stolen. Du får ikke alle rette likevel!"
Legg inn en kommentar