Zap

Hei På vei til jobb i dag, satt jeg og hørte på radioen. Vi har jo nå fancy DAB-radio i stedet for den gamle FM-radioen, og jeg oppdaget plutselig en interessant liten uvane ved meg selv i dag. Jeg satt og hørte på en kanal, og det kom en sang som jeg synes er ganske bra. Likevel begynte jeg å switche til andre kanaler for å høre på hva som ble spilt på dem. Hvorfor? Det var da jeg ble minnet om at dette har blitt den nye hverdagen i vår del av verden. (I-landsproblem kalte vi det en gang i tiden.) Svaret var veldig enkelt for hvorfor jeg byttet kanal. Jeg var på leting etter en sang som var enda bedre. I den fantastiske DAB-verden har vi ikke lenger bare noen få kanaler og velge mellom, men kjempemange, og da er det jo alltids mulighet for at de spiller en sang jeg synes er enda finere på en annen kanal, og den vil jeg ikke gå glipp av. Dette er jo selvsagt en utfordring og et paradoks i samfunnet som omhandler langt mer enn radiokanaler. Vi mennesker har blitt veldig gode på å se etter noe bedre. Vi klarer ikke å slå oss til ro med, og nyte det vi har, men må konstant se etter om det er noe bedre vi kan oppnå. Og paradokset i denne jakten, er at vi går glipp av det gode vi har. Fordi vi har så mange valgmuligheter, blir vi gående rundt å se etter om det er noe bedre i stedet for å ta vare på og nyte det vi har. Ting, jobb, ekteskap for å nevne eksempler der dette kan være aktuelt. Jeg endte tilbake på den kanalen som jeg startet på. Det gjør jeg 90% av gangene. Men da har jeg gjerne gått glipp av minst 50% av sangen. I seg selv er ikke dette viktig. Langt viktigere er det at vi ikke gjør samme tabbe i livet. Min oppfordring i dag: Ta deg tid til å nyte det du faktisk har i stedet for å bekymre deg for om du går glipp av noe bedre. Legg fra deg telefonen og nyt tiden med de du har rundt deg. Flere enn bare deg vil sette pris på det.

Å gå på vannet

Det er et uttrykk fra bibelen som heter å gå på vannet. Et annet uttrykk er å gå i tro. Disse betyr i essens det samme, at man velger å stole på Gud, selv om omgivelsene ikke alltid tilsier at det du gjør er fornuftig basert på menneskelige vurderinger. Å stole på at Gud har kontroll kan noen ganger være vanskelig selv om man tror helhjertet på Gud. Noen paradokser finnes i livet mitt, som for eksempel at jeg tror fullt og helt på at Gud kan reise mennesker opp fra de døde, men når kameraten min lå med skadet fot, turte jeg ikke gå bort å be for beinet hans. Et annet eksempel, er når det skjedde noe på jobben som gjorde at jeg fikk et vanskelig valg. Jeg kunne velge å fortsette i en annen stilling som jeg ikke ville ha, eller si opp jobben med 3 mnd etterlønn. Kona var tydelig på at jeg burde gå for det siste. Jeg var usikker, ba, og pratet med en mann i menigheten som gav sine råd. For ordens skyld, var han ikke konkluderende, men hjalp meg litt til å sortere tanker, og se fordeler og ulemper med de to valgene. Lang historie kort, endte jeg opp med det valget som kona anbefalte. For meg som menneske med høy risikoaversjon var dette et vanskelig valg, der jeg til slutt tok sjansen på at jeg kunne stå uten inntekt etter 3 mnd. For første gang på aldri så lenge måtte jeg i forhold til jobb og økonomi igjen stole 100% på Gud. For min del var dette en nyttig tid, der jeg igjen kom nærmere Gud, og lærte meg til å stole på Han. Det er også noe jeg tar med meg videre etter at jeg igjen fikk ny jobb. Å stole på Gud kan være utfordrende, men min erfaring er at Han ikke svikter. Min egen erfaring er for så vidt en liten sak i det store bilde, men for meg var det en vekker om viktigheten av at det faktisk er Gud jeg må stole på, ikke meg selv. (Og takk til kona også, som anbefalte/støttet meg i valget.)Denne utfordringen tror jeg heller ikke jeg er alene om i kristen sammenheng, og kanskje spesielt i vestlige samfunn er det lett å stole mer på egne ferdigheter, også i menighetssammenheng. Min bønn er at menigheter og kristne over alt husker på hvem som har skapt dem, og hvem som alltid har kontroll. Og ikke minst at man velger å gå i tro, gå litt ut av komfortsonen i forhold til hva man egentlig vet at man klarer på egenhånd. Det er da Gud får muligheten til å vise sin storhet, sin trofasthet, sin omsorg og sine mirakler.

Me before you

Har vært på kino med fruen og sett "et helt halvt år" eller "me before you" om du vil. Tenkte jeg ville dele noen små tanker rundt filmen. Min umiddelbare konklusjon er at dette er tvilsom etikk pakket inn i en veldig god film. Jeg likte filmen veldig godt, men satt likefullt igjen med en litt uggen følelse etter å ha sett den. Jeg vil understreke at jeg ikke har noen forutsetninger for å si at det jeg sitter igjen med er det forfatteren eller regisøren ønsker å formidle, men det er min opplevelse. Så hvorfor snakker jeg om tvilsom etikk? For det første så hørte jeg noen si at filmen romantiserte aktiv dødshjelp på forhånd, og etter å ha sett filmen er jeg i grunn enig i den påstanden. Jeg har i utgangspunktet klare meninger om den saken uten at jeg skal utdype disse for mye nå. Kort oppsummert, mener jeg som kristen og optimist at det ikke skal være opp til oss mennesker å bestemme om vi skal leve eller dø. Jeg ser også potensialet for drapskamuflering, selv om det i utgangspunktet er et mindre viktig punkt i denne sammenhengen. Min virkelige utfordring med etikken er grunnlaget hovedpersonen har for å ville ta livet sitt, og som jeg opplever at blir akseptert i filmen som god nok grunn. Han sier at selv om mange ting vil være bra i livet, så vil det aldri kunne leve opp til det som det kunne vært når han var frisk. Og hvis han besøker steder han har vært før, vil det ødelegge minnene om stedene fordi han har utfordringer som gjør at han ikke kan nyte omgivelsene på samme måte. Det jeg tenker er at dette sender et dårlig signal til de som er handicappet om at livet er mindre verdt fordi man ikke er funksjonsfrisk. Godt mulig at jeg la for mye i de replikkene som omhandlet dette temaet, men for meg ødela det i alle fall en god del for hva jeg tenker om filmen, selv om jeg som sagt i seg selv syntes at det var en god film med en interessant historie.

Kardemomme menighet

I det siste har jeg lest " folk og røvere i Kardemomme by" for barna mine. Hovedmoralen i denne fantastiske barneboken er: man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og forøvrig kan man gjøre som man vil. Dette virker jo så langt veldig bra. Denne holdningen er langt på vei adoptert i den norske befolkning også. Utfordringen med det synes jeg er at man flytter og hvisker ut de moralske grensene. Man har fortsatt lovgrenser ifht tyveri etc, men når det gjelder mer flytende ting som påvirker andre mennesker, blir det vanskeligere. Eksempler på vanskelige temaer som berører og potensielt sårer andre mennesker er mange, men for å ta et nærliggende eksempel, kan man nevne seksualmoral, et annet er abort. To områder der samfunnet ikke direkte sier at dette er rett eller galt. Dette er også områder som påvirker andre rundt, og der folk kan bli såret uten at det alltid synes utad. Krydret med den gode egoismen som ofte ligger innbakt i folk, blir det enda vanskeligere å se konsekvensene av egne handlinger. Eksempelvis sex før ekteskapet, der forholdet tar slutt senere vil kunne legge igjen spor i begge som kanskje ikke vil synes for andre. Så flyttes grensen litt. Neste gang kan det være snakk om sex med en man ikke er i et forhold med. Det kan bety noe for den ene mens den andre ikke legger noe i det. Grensene flyttes, senere følger aksept for sex med andre partnere mens man er gift, utroskap kan følge (er det egentlig så farlig bare ikke partneren får vite det og vi begge er inneforstått med at dette bare er et forhold på si). Man må jo kunne få utløp for følelsene (lystene) sine så lenge man ikke sårer partneren. Osv osv. Disse moralske grensene er selvsagt forskjellig fra person til person, men mitt inntrykk er at samfunnet stadig beveger seg litt og litt nedover veien av aksept for alt under påskudd av at "ingen blir såret her". Selvbedrag kan også nevnes i denne sammenheng uten at jeg vil utdype det mer nå. Størst problem synes jeg som kristen at det blir når menighetene også begynner å følge etter samfunnet, enten åpenlyst eller stilltiende. Man skal ikke ha noen absolutter, og rett og galt avhenger av om det er sosialt akseptert og om det "føles rett for deg". Jeg blir lettere skremt av å høre at ungdomsledere i større kristne menigheter ikke tørr snakke om hva bibelen sier om seksualmoral, fyll mm fordi det kan hende at de som hører føler seg fordømt, og man risikerer at de ikke vil gå i menigheten lenger. Selvsagt må man snakke om disse tingene med veldig mye visdom. Det er viktig å få frem at det ikke er personene som man er ute etter å dømme. Gud elsker alle mennesker like mye, og vi har alle syndet. Hadde vi ikke det, hadde vi jo ikke trengt Jesus. Dette er like viktig å få frem selvsagt, men... Hvis man slutter å snakke om hva bibelen sier om et tema, eller vender og fordreier hva bibelen sier for å få det til alltid å passe med samfunnets aksept, blir ikke menigheten "salt" i verden. Kanskje er det noen ekstra som har det koselig på møtene en stund, men jeg tror at man i lengden vil trekke flere mennesker til Jesus hvis man velger å være tro mot Guds ord (bibelen). Det betyr ikke alltid at vi holder den standard som Han har satt i bibelen, det er nåde for det uansett. Men det betyr at vi heller ikke skal tilpasse standarden for at alle alltid skal føle det behagelig med hva som blir forkynt.

vennskap

For en tid tilbake så jeg på en film som heter "Papertowns". Absolutt en film verdt å se, men det var en replikk i filmen som fikk meg til å tenke. Det var snakk om vennskap, og en av replikkene var "du har gjort alt dette for henne, men ville hun gjort det samme for deg". Implisitt lå det at han burde slutte å bruke tiden sin på denne vennen, ettersom hun trolig ikke ville være like oppofrende tilbake. Min umiddelbare tanke var: er det slik vennskap skal være? Jeg tror personlig ikke at vennskap skal dreie seg om at begge parter til en hver tid bidrar med det samme. Jeg hadde selv når jeg var yngre en kamerat jeg versatte høyt, og det beste jeg visste var å være sammen med han. Mamma og pappa så selvsagt at det ikke var like viktig for han å bruke tid med meg, og prøvde å få meg til å prioritere annerledes, slik at jeg skulle leke mer med andre venner. Jeg for min del var villig til å sitte inne og vente på en telefon fra kameraten min hvis han hadde sagt at han kanskje kunne treffe meg, fremfor å prøve å få tak i en annen å leke med. Mange ganger ble jeg sittende uten å få lekt noe, men de gangene han ringte og vi treftes var helt fantastiske. Så hvorfor forteller jeg om dette? Jo fordi at for min del vet jeg at kameraten min ikke ville gjort det samme for meg som jeg gjorde for å treffe han. Likevel var det verdt det for min del. Vennskap er ikke nødvendigvis alltid basert på at man vurderer vennskapet like høyt. Jeg tror kameraten min også satte pris på tiden vi delte når vi var sammen, og skulle jeg droppet de gode stundene fordi vi ikke vurderte vennskapet helt likt, ville også jeg mistet mange gleder. Dette får meg også til å tenke på Jesus, og hvor glade vi skal være for at ikke han skulle vurdere sine gjerninger opp mot om han fikk det han fortjente fra oss. Med det sagt vil jeg til slutt også si at jeg mener ikke nødvendigvis at man alltid skal ta alt ansvar for vennskapet. Noen ganger bør jo også den andre vise interesse for å være med deg. Men, jeg synes det er veldig viktig at vennskap ikke blir et nytte/plikt-vennskap, men et vennskap der kjærligheten driver oss til å gjøre ting for den andre fordi vi er glade i hverandre, og setter hverandre høy.

Danmarksferie

Åjada, i år skulle det slås på stortromma. Vi skulle til Danmark på ferie i stedet for elskede Sverige.Det var jo tross alt siste ferie før vi får baby. Inger Marie fikk altså viljen sin, og jeg aksepterte at feriemålet for sommeren ble Danmark. Dette på tross av min fars formaninger om griske dansker kontra rause svensker. Vel, her er i alle fall slik opplevelsen ble for min del.

Turen startet vel og bra. Vi kjørte ned til Danmark, og tok båten over til Hirtshals. Det var litt bølger, men i det store og det hele gikk det veldig bra. Deretter gikk bilturen opp til Skagen, som var vårt første mål. Skagen er en relativt liten, men veldig koselig by helt oppe i toppen av Jylland, der Skagerak møter Kattegat. Og selv om prisnivået ikke er helt som i Sverige, må jeg innrømme at jeg tenkte at dette her er jo trivelig. Mannen som styrte campingplassen var meget hyggelig, og det samme gjaldt restauranten "Jensens Bøfhus", som kan anbefales på det sterkeste. Her var det bra med mat til en rimelig penge. Men siden jeg jo tross alt egentlig ville på Sverigeferie, måtte jeg jo nesten finne noe som ikke var helt topp, og det fant jeg. Det var litt mye vind der, og i tillegg var det litt for mange butikker som fruen likte (dvs butikker som jeg kjeder vettet av meg i). Ellers for en butikkinteressert mann som meg var det interessant å gå i matbutikker. Jeg fant ut at lavpris i Norge sammenlignet med Danmark var ganske så bra. Men danskene skal ha for at de er gode på kjøttvarer. Ellers hadde de fleste butikkene utvalg som et middels stort vinmonopol når det gjaldt alkoholholdig drikke. Tviler forøvrig på at jeg ville fått lov til å selge combopakningen 1,5L Coca Cola + smirnof vodka.
Men nok om Skagen. Vi fortsatte etter noen dager ned til Hals, et lite sted utenfor Aalborg. Her la vi oss inn på en camping som jeg omdøpte til "Ryanair camping" pga ok utgangspunkt på pris, men deretter tok man seg betalt for absolutt alt. Nivået av renslighet var heller ikke det beste, og bestyreren levde opp til pappas formaninger. Så nå vet jeg i alle fall hvilken camping jeg IKKE skal sove på neste gang. Men la oss ikke dvele ved denne. Aalborg hadde som Skagen alt for mange butikker som fruen likte (fortsatt like kjedelige), men jeg fikk i alle fall truffet min gode venn Håkon med familie og venner som vanligvis bor 50 mil unna meg, men som plutselig var på ferie 2,5 mil unna. Gledelig og trivelig. På vei hjem kom vi også endelig på en strand som kunne sammenlignes med de herlige svenske sandstrender.

Så hvordan skal det oppsummeres? Jo jeg synes mye var bra med Danmark, men neste gang vil jeg fortsatt stemme for å reise til Sverige. (Det skal mer til enn en bra ferie i Danmark for å endre det man har blitt opplært til i 20 år.)

Bry deg!!!

Mobbing, er en grusom ting. Det er ikke alltid man tenker over at man mobber, men for den som opplever å bli mobbet, er det like vondt. Det fikk jeg en liten påminnelse om i dag.
Jeg gikk nedover til jobben en liten tur, og passerte en skole på vegen. Der satt en jente på rundt 10 år på et gjerde bak en haug med hodet hengende. Jeg skiftet side, for jeg lurte på om hun gråt eller ikke, og syntes at det kunne se sånn ut. Jeg fant ut at jeg ville gå bort å høre om det var noe galt, og hun sa at "vennene" hennes hadde kjeftet på henne fordi hun ikke var god nok i en lek. Jeg spurte henne om det var en lærer hun kunne snakke med om det, men det ville hun ikke. Etter at vi hadde snakket litt til, gikk jeg videre, og hun sa "takk for at du prøvde å hjelpe". (På vei hjem stakk jeg innom skolen og sa hva jeg hadde sett, slik at de skulle være klar over det i alle fall.)

Jeg sitter etter dette igjen med en vond følelse i magen. Det er rett og slett grusomt å se en ung jente sitte for seg selv å prøve å gjemme seg unna som best hun kan samtidig som hun ønsker at noen skal se henne og at hun har det vondt. Utifra samtalen virket det for meg som at hun forsøkte å ikke stikke seg frem ved å si ifra om hva som skjedde til læreren, at hun ikke ville være med på leken de andre drev med fordi hun ville få mer kjeft, og prøvde å gjemme seg fysisk bak haugen. Samtidig virket det jo som at hun ble glad for at jeg tok kontakt.

Konklusjonen er i alle fall at jeg tror det er viktig å bry seg. Forhåpentligvis var dette egentlig en liten sak som snart går over, men hvis det er et mønster er det ikke bra. Jeg skal innrømme at jeg var litt usikker på om jeg skulle gå bort, fordi jeg tenkte at det kanskje virket litt rart, men jeg er ikke i tvil etterpå om at det var det rette å gjøre. Jeg oppfordrer herved alle andre også til å gå bort hvis man ser en (og spesielt et barn), som ser ut til å ha det vondt. Jeg tror at det vil kunne ha en påvirkning!