Når enkelte sanser tar overhånd...

Det kan noen ganger være frustrerende for folk når man mister kontroll over hvilke sanser som brukes mest, enten det er hos en selv eller hos andre. I mitt tilfelle, er det gjerne munnen, snakketøyet, kjeftamentet eller hva du vil kalle det som tar overhånd. Noen ganger kan det bli for mye av det gode rett og slett. Det er jo heller ikke alltid det man sier er like glupt, og da er det bedre å tie. (Ord fra bibelen, som definetivt er sant.)

Men uansett, det jeg tenker på er hvor ofte hindrer ikke det at en taler for mye den andre i samtalen fra å si noe fornuftig. Dette er noe som skjer meg av og til. Jeg prater og prater og prater, og så finner jeg ut at andre gjerne har villet slippe til en god stund. (Det er faktisk en litt flau følelse hvis ikke du har opplevd den.) Derfor er dette noe som også konstant må jobbes med i mitt (og ganske sikkert mange andres) tilfelle. La andre få prate, si noe fornuftig. Man lærer gjerne mer av det enn av å høre seg selv fortelle historier og tanker du kjenner fra før. (Man hører jo vanligvis seg selv mer enn nok uansett.) Og uansett vil i allefall den andre sette pris på å slippe til.

Men dette er ikke bare noe som skjer i forhold til andre mennesker. I det siste har jeg tenkt over hvordan jeg er når jeg er i samtaler med Gud. Som for så mange andre, har jeg hatt en tendens til å drive mye monolog. Jeg har så mye jeg skal si til Gud, takke og be for. Det er jo vel og bra det, men det er veldig greit å høre om Gud har noe på hjertet også. Det har Han nemlig alltid. I det siste har jeg hørt mer fra Gud enn på en god stund. Noe av grunnen til dette er helt sikkert at jeg er mer innstilt på å høre fra Han, og ikke bare prate til Han selv.