Kardemomme menighet

I det siste har jeg lest " folk og røvere i Kardemomme by" for barna mine. Hovedmoralen i denne fantastiske barneboken er: man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og forøvrig kan man gjøre som man vil. Dette virker jo så langt veldig bra. Denne holdningen er langt på vei adoptert i den norske befolkning også. Utfordringen med det synes jeg er at man flytter og hvisker ut de moralske grensene. Man har fortsatt lovgrenser ifht tyveri etc, men når det gjelder mer flytende ting som påvirker andre mennesker, blir det vanskeligere. Eksempler på vanskelige temaer som berører og potensielt sårer andre mennesker er mange, men for å ta et nærliggende eksempel, kan man nevne seksualmoral, et annet er abort. To områder der samfunnet ikke direkte sier at dette er rett eller galt. Dette er også områder som påvirker andre rundt, og der folk kan bli såret uten at det alltid synes utad. Krydret med den gode egoismen som ofte ligger innbakt i folk, blir det enda vanskeligere å se konsekvensene av egne handlinger. Eksempelvis sex før ekteskapet, der forholdet tar slutt senere vil kunne legge igjen spor i begge som kanskje ikke vil synes for andre. Så flyttes grensen litt. Neste gang kan det være snakk om sex med en man ikke er i et forhold med. Det kan bety noe for den ene mens den andre ikke legger noe i det. Grensene flyttes, senere følger aksept for sex med andre partnere mens man er gift, utroskap kan følge (er det egentlig så farlig bare ikke partneren får vite det og vi begge er inneforstått med at dette bare er et forhold på si). Man må jo kunne få utløp for følelsene (lystene) sine så lenge man ikke sårer partneren. Osv osv. Disse moralske grensene er selvsagt forskjellig fra person til person, men mitt inntrykk er at samfunnet stadig beveger seg litt og litt nedover veien av aksept for alt under påskudd av at "ingen blir såret her". Selvbedrag kan også nevnes i denne sammenheng uten at jeg vil utdype det mer nå. Størst problem synes jeg som kristen at det blir når menighetene også begynner å følge etter samfunnet, enten åpenlyst eller stilltiende. Man skal ikke ha noen absolutter, og rett og galt avhenger av om det er sosialt akseptert og om det "føles rett for deg". Jeg blir lettere skremt av å høre at ungdomsledere i større kristne menigheter ikke tørr snakke om hva bibelen sier om seksualmoral, fyll mm fordi det kan hende at de som hører føler seg fordømt, og man risikerer at de ikke vil gå i menigheten lenger. Selvsagt må man snakke om disse tingene med veldig mye visdom. Det er viktig å få frem at det ikke er personene som man er ute etter å dømme. Gud elsker alle mennesker like mye, og vi har alle syndet. Hadde vi ikke det, hadde vi jo ikke trengt Jesus. Dette er like viktig å få frem selvsagt, men... Hvis man slutter å snakke om hva bibelen sier om et tema, eller vender og fordreier hva bibelen sier for å få det til alltid å passe med samfunnets aksept, blir ikke menigheten "salt" i verden. Kanskje er det noen ekstra som har det koselig på møtene en stund, men jeg tror at man i lengden vil trekke flere mennesker til Jesus hvis man velger å være tro mot Guds ord (bibelen). Det betyr ikke alltid at vi holder den standard som Han har satt i bibelen, det er nåde for det uansett. Men det betyr at vi heller ikke skal tilpasse standarden for at alle alltid skal føle det behagelig med hva som blir forkynt.