Å gå på vannet

Det er et uttrykk fra bibelen som heter å gå på vannet. Et annet uttrykk er å gå i tro. Disse betyr i essens det samme, at man velger å stole på Gud, selv om omgivelsene ikke alltid tilsier at det du gjør er fornuftig basert på menneskelige vurderinger. Å stole på at Gud har kontroll kan noen ganger være vanskelig selv om man tror helhjertet på Gud. Noen paradokser finnes i livet mitt, som for eksempel at jeg tror fullt og helt på at Gud kan reise mennesker opp fra de døde, men når kameraten min lå med skadet fot, turte jeg ikke gå bort å be for beinet hans. Et annet eksempel, er når det skjedde noe på jobben som gjorde at jeg fikk et vanskelig valg. Jeg kunne velge å fortsette i en annen stilling som jeg ikke ville ha, eller si opp jobben med 3 mnd etterlønn. Kona var tydelig på at jeg burde gå for det siste. Jeg var usikker, ba, og pratet med en mann i menigheten som gav sine råd. For ordens skyld, var han ikke konkluderende, men hjalp meg litt til å sortere tanker, og se fordeler og ulemper med de to valgene. Lang historie kort, endte jeg opp med det valget som kona anbefalte. For meg som menneske med høy risikoaversjon var dette et vanskelig valg, der jeg til slutt tok sjansen på at jeg kunne stå uten inntekt etter 3 mnd. For første gang på aldri så lenge måtte jeg i forhold til jobb og økonomi igjen stole 100% på Gud. For min del var dette en nyttig tid, der jeg igjen kom nærmere Gud, og lærte meg til å stole på Han. Det er også noe jeg tar med meg videre etter at jeg igjen fikk ny jobb. Å stole på Gud kan være utfordrende, men min erfaring er at Han ikke svikter. Min egen erfaring er for så vidt en liten sak i det store bilde, men for meg var det en vekker om viktigheten av at det faktisk er Gud jeg må stole på, ikke meg selv. (Og takk til kona også, som anbefalte/støttet meg i valget.)Denne utfordringen tror jeg heller ikke jeg er alene om i kristen sammenheng, og kanskje spesielt i vestlige samfunn er det lett å stole mer på egne ferdigheter, også i menighetssammenheng. Min bønn er at menigheter og kristne over alt husker på hvem som har skapt dem, og hvem som alltid har kontroll. Og ikke minst at man velger å gå i tro, gå litt ut av komfortsonen i forhold til hva man egentlig vet at man klarer på egenhånd. Det er da Gud får muligheten til å vise sin storhet, sin trofasthet, sin omsorg og sine mirakler.

Me before you

Har vært på kino med fruen og sett "et helt halvt år" eller "me before you" om du vil. Tenkte jeg ville dele noen små tanker rundt filmen. Min umiddelbare konklusjon er at dette er tvilsom etikk pakket inn i en veldig god film. Jeg likte filmen veldig godt, men satt likefullt igjen med en litt uggen følelse etter å ha sett den. Jeg vil understreke at jeg ikke har noen forutsetninger for å si at det jeg sitter igjen med er det forfatteren eller regisøren ønsker å formidle, men det er min opplevelse. Så hvorfor snakker jeg om tvilsom etikk? For det første så hørte jeg noen si at filmen romantiserte aktiv dødshjelp på forhånd, og etter å ha sett filmen er jeg i grunn enig i den påstanden. Jeg har i utgangspunktet klare meninger om den saken uten at jeg skal utdype disse for mye nå. Kort oppsummert, mener jeg som kristen og optimist at det ikke skal være opp til oss mennesker å bestemme om vi skal leve eller dø. Jeg ser også potensialet for drapskamuflering, selv om det i utgangspunktet er et mindre viktig punkt i denne sammenhengen. Min virkelige utfordring med etikken er grunnlaget hovedpersonen har for å ville ta livet sitt, og som jeg opplever at blir akseptert i filmen som god nok grunn. Han sier at selv om mange ting vil være bra i livet, så vil det aldri kunne leve opp til det som det kunne vært når han var frisk. Og hvis han besøker steder han har vært før, vil det ødelegge minnene om stedene fordi han har utfordringer som gjør at han ikke kan nyte omgivelsene på samme måte. Det jeg tenker er at dette sender et dårlig signal til de som er handicappet om at livet er mindre verdt fordi man ikke er funksjonsfrisk. Godt mulig at jeg la for mye i de replikkene som omhandlet dette temaet, men for meg ødela det i alle fall en god del for hva jeg tenker om filmen, selv om jeg som sagt i seg selv syntes at det var en god film med en interessant historie.

Kardemomme menighet

I det siste har jeg lest " folk og røvere i Kardemomme by" for barna mine. Hovedmoralen i denne fantastiske barneboken er: man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og forøvrig kan man gjøre som man vil. Dette virker jo så langt veldig bra. Denne holdningen er langt på vei adoptert i den norske befolkning også. Utfordringen med det synes jeg er at man flytter og hvisker ut de moralske grensene. Man har fortsatt lovgrenser ifht tyveri etc, men når det gjelder mer flytende ting som påvirker andre mennesker, blir det vanskeligere. Eksempler på vanskelige temaer som berører og potensielt sårer andre mennesker er mange, men for å ta et nærliggende eksempel, kan man nevne seksualmoral, et annet er abort. To områder der samfunnet ikke direkte sier at dette er rett eller galt. Dette er også områder som påvirker andre rundt, og der folk kan bli såret uten at det alltid synes utad. Krydret med den gode egoismen som ofte ligger innbakt i folk, blir det enda vanskeligere å se konsekvensene av egne handlinger. Eksempelvis sex før ekteskapet, der forholdet tar slutt senere vil kunne legge igjen spor i begge som kanskje ikke vil synes for andre. Så flyttes grensen litt. Neste gang kan det være snakk om sex med en man ikke er i et forhold med. Det kan bety noe for den ene mens den andre ikke legger noe i det. Grensene flyttes, senere følger aksept for sex med andre partnere mens man er gift, utroskap kan følge (er det egentlig så farlig bare ikke partneren får vite det og vi begge er inneforstått med at dette bare er et forhold på si). Man må jo kunne få utløp for følelsene (lystene) sine så lenge man ikke sårer partneren. Osv osv. Disse moralske grensene er selvsagt forskjellig fra person til person, men mitt inntrykk er at samfunnet stadig beveger seg litt og litt nedover veien av aksept for alt under påskudd av at "ingen blir såret her". Selvbedrag kan også nevnes i denne sammenheng uten at jeg vil utdype det mer nå. Størst problem synes jeg som kristen at det blir når menighetene også begynner å følge etter samfunnet, enten åpenlyst eller stilltiende. Man skal ikke ha noen absolutter, og rett og galt avhenger av om det er sosialt akseptert og om det "føles rett for deg". Jeg blir lettere skremt av å høre at ungdomsledere i større kristne menigheter ikke tørr snakke om hva bibelen sier om seksualmoral, fyll mm fordi det kan hende at de som hører føler seg fordømt, og man risikerer at de ikke vil gå i menigheten lenger. Selvsagt må man snakke om disse tingene med veldig mye visdom. Det er viktig å få frem at det ikke er personene som man er ute etter å dømme. Gud elsker alle mennesker like mye, og vi har alle syndet. Hadde vi ikke det, hadde vi jo ikke trengt Jesus. Dette er like viktig å få frem selvsagt, men... Hvis man slutter å snakke om hva bibelen sier om et tema, eller vender og fordreier hva bibelen sier for å få det til alltid å passe med samfunnets aksept, blir ikke menigheten "salt" i verden. Kanskje er det noen ekstra som har det koselig på møtene en stund, men jeg tror at man i lengden vil trekke flere mennesker til Jesus hvis man velger å være tro mot Guds ord (bibelen). Det betyr ikke alltid at vi holder den standard som Han har satt i bibelen, det er nåde for det uansett. Men det betyr at vi heller ikke skal tilpasse standarden for at alle alltid skal føle det behagelig med hva som blir forkynt.

vennskap

For en tid tilbake så jeg på en film som heter "Papertowns". Absolutt en film verdt å se, men det var en replikk i filmen som fikk meg til å tenke. Det var snakk om vennskap, og en av replikkene var "du har gjort alt dette for henne, men ville hun gjort det samme for deg". Implisitt lå det at han burde slutte å bruke tiden sin på denne vennen, ettersom hun trolig ikke ville være like oppofrende tilbake. Min umiddelbare tanke var: er det slik vennskap skal være? Jeg tror personlig ikke at vennskap skal dreie seg om at begge parter til en hver tid bidrar med det samme. Jeg hadde selv når jeg var yngre en kamerat jeg versatte høyt, og det beste jeg visste var å være sammen med han. Mamma og pappa så selvsagt at det ikke var like viktig for han å bruke tid med meg, og prøvde å få meg til å prioritere annerledes, slik at jeg skulle leke mer med andre venner. Jeg for min del var villig til å sitte inne og vente på en telefon fra kameraten min hvis han hadde sagt at han kanskje kunne treffe meg, fremfor å prøve å få tak i en annen å leke med. Mange ganger ble jeg sittende uten å få lekt noe, men de gangene han ringte og vi treftes var helt fantastiske. Så hvorfor forteller jeg om dette? Jo fordi at for min del vet jeg at kameraten min ikke ville gjort det samme for meg som jeg gjorde for å treffe han. Likevel var det verdt det for min del. Vennskap er ikke nødvendigvis alltid basert på at man vurderer vennskapet like høyt. Jeg tror kameraten min også satte pris på tiden vi delte når vi var sammen, og skulle jeg droppet de gode stundene fordi vi ikke vurderte vennskapet helt likt, ville også jeg mistet mange gleder. Dette får meg også til å tenke på Jesus, og hvor glade vi skal være for at ikke han skulle vurdere sine gjerninger opp mot om han fikk det han fortjente fra oss. Med det sagt vil jeg til slutt også si at jeg mener ikke nødvendigvis at man alltid skal ta alt ansvar for vennskapet. Noen ganger bør jo også den andre vise interesse for å være med deg. Men, jeg synes det er veldig viktig at vennskap ikke blir et nytte/plikt-vennskap, men et vennskap der kjærligheten driver oss til å gjøre ting for den andre fordi vi er glade i hverandre, og setter hverandre høy.