En kjempe har gått bort

For fem minutter siden fikk vi beskjeden som vi på en måte har måttet finne oss i å vente på det siste døgnet. Bestemoren til Inger Marie døde. Jeg har desverre ikke fått lov til å kjenne henne så lenge, men hun nådde i løpet av den korte tiden å gjøre et veldig inntrykk på meg. For noen år siden før jeg ble kjent med Inger Marie hadde hun et slag som gjorde at hun var delvis lam, og med meget begrenset taleevne. Dette var derimot intet hinder for Grete til å vise sin medmenneskelighet og sitt gode humør.

Mitt første møte med Grete var et besøk hos henne på Lillehammer. Det første jeg møtte var et enormt smil, som alle som kjenner henne for alltid vil huske. Det smilet var alltid der så lenge jeg kjente henne. Til og med på hennes siste dager mens hun lå utenfor bevisthet kunne man se spor av smilet i ansiktet hennes. Rett og slett tvers igjenom god. Det neste hun gjorde var å gi Inger Marie og meg hver vår klem, for deretter å veksle mellom å peke på Inger Marie, og peke på meg, og si "det er bra, det er bra". I det hele tatt en fantastisk mottakelse, og jeg følte meg akseptert umiddelbart.

Jeg er så taknemlig for de stundene jeg fikk oppleve med Grete. Jeg er glad for, og føler meg beæret over at hun fikk deltatt i vårt bryllup. Jeg er så glad for å ha vært med på 70-årsfeiringen hennes. Det var en fest som hun virkelig fortjente. En fantastisk dame, bønnekjempe og Guds tjener her på jord. Nå har hun gått hjem, og kommer til å få sin fortjente plass hos Gud.

Takk for året jeg fikk kjenne deg Grete...