En kjempe har gått bort

For fem minutter siden fikk vi beskjeden som vi på en måte har måttet finne oss i å vente på det siste døgnet. Bestemoren til Inger Marie døde. Jeg har desverre ikke fått lov til å kjenne henne så lenge, men hun nådde i løpet av den korte tiden å gjøre et veldig inntrykk på meg. For noen år siden før jeg ble kjent med Inger Marie hadde hun et slag som gjorde at hun var delvis lam, og med meget begrenset taleevne. Dette var derimot intet hinder for Grete til å vise sin medmenneskelighet og sitt gode humør.

Mitt første møte med Grete var et besøk hos henne på Lillehammer. Det første jeg møtte var et enormt smil, som alle som kjenner henne for alltid vil huske. Det smilet var alltid der så lenge jeg kjente henne. Til og med på hennes siste dager mens hun lå utenfor bevisthet kunne man se spor av smilet i ansiktet hennes. Rett og slett tvers igjenom god. Det neste hun gjorde var å gi Inger Marie og meg hver vår klem, for deretter å veksle mellom å peke på Inger Marie, og peke på meg, og si "det er bra, det er bra". I det hele tatt en fantastisk mottakelse, og jeg følte meg akseptert umiddelbart.

Jeg er så taknemlig for de stundene jeg fikk oppleve med Grete. Jeg er glad for, og føler meg beæret over at hun fikk deltatt i vårt bryllup. Jeg er så glad for å ha vært med på 70-årsfeiringen hennes. Det var en fest som hun virkelig fortjente. En fantastisk dame, bønnekjempe og Guds tjener her på jord. Nå har hun gått hjem, og kommer til å få sin fortjente plass hos Gud.

Takk for året jeg fikk kjenne deg Grete...

Minner

Det er ikke alltid at det skjer så alt for mye. Nå for tiden, går ting ganske i rutine her på Hamar. I sånne stunder kan jeg plutselig begynne å tenke på ting som har skjedd for mange år siden, og det er nettopp det jeg gjorde her om dagen. Plutselig spratt tankene mine tilbake til den gangen jeg gikk i førsteklasse, og min store karriere som musiker begynte. Kort fortalt har jeg vel aldri vært noe spesielt musikalsk talent, men jeg har da likevel klart å få til litt av hvert. La oss starte ved starten...

I førsteklasse startet nemlig broren min, to felles kamerater, og jeg et band. Jeg husker ikke hva vi kalte oss, men jeg husker veldig godt at jeg spilte på keyboard. Ungdommens dumskap gjorde da også at vi holdt konsert for klassen til brodern og kameratene, og klassen min. Hvordan folk husker konserten aner jeg ikke, men vi har i alle fall aldri tatt av på musikkfronten.

3 år senere var brodern og jeg igjen klare med band. Denne gangen var vi 3 stk, og bestod av brodern på trommer, jeg på keyboard, og en annen i skolemusikken til Rolf Magnus på barraton. (Aner ikke hvordan det skrives, men det er en liten tubalignende sak.) Bør være unødvendig å si at det ikke akkurat ble noen klassikere fra det bandet heller...

I de senere årene har jeg jo som kjent gått solo, og dette har hatt langt større suksess. Etter førstehiten "Iselin du er så fin" (med et strålende gitarspill), kom slageren Kari, Kari. En hit som runget i store deler av Kristent Fellesskapungdommen i Bergen, og tilogmed fikk sin internasjonale lansering på påskekonferansen det påfølgende året. (Tror i alle fall det var noen fra utlandet der, så jeg regner det som en internasjonal lansering). Etter dette har jeg også funnet min helt egne sjanger med impresjonistisk improvisasjonsstykker på piano. Foreløpig har det ikke blitt noen platekontrakt, men hvem vet...

Uansett går det ellers veldig bra her på Hamar. Inger Marie og jeg koser oss og har det bra. Nå tror jeg det er nok mimring for en stund. Håper å ha noe spennende nytt neste gang.