Av en eller annen grunn valgte jeg fransk på ungdomsskolen. Jeg er ikke helt sikker på hva som gjorde at jeg valgte fransk, men jeg tror det var en kombinasjon av to ting. Det ene var at hvis jeg hadde et språkfag på ungdomsskolen, trenger du bare ta det samme faget videre i 2 år på videregående. Det andre var at jeg hadde hørt at tysk hadde mye vanskeligere grammatikk. Jeg fikk faktisk vite at fransk nesten ikke hadde grammatikk (noe som bare er tull. Jeg syntes nesten ikke vi hadde en fransktime i løpet av de 5 årene jeg hadde fransk som ikke det var et innslag av noe vi måtte lære innen grammatikk.) Og det morsomste med fransk grammatikk var at for absolutt alle regler, var det minst 1 unntak. (Konklusjonen på dette til nå er vel kanskje at det ikke er mye interessant man kan få ut av en fransktime, men det er ikke helt sant.)
Som du sikkert har skjønt, har ikke språkfagene ligget like nært hjertet mitt til en hver tid (og gjør det fortsatt ikke.) Men noe har man da fått med seg likevel.
I 2. (og siste) året med fransk på videregående, ble jeg nemlig introdusert for Les Misérables. Vi leste noen utsnitt av boken, og så viste læreren vår oss begynnelsen av musikalen som var laget ut av boken. Musikalen var på engelsk, men handlingen var jo den samme. Jeg ble så fengslet av musikken, og fant ut at jeg måtte høre mer av den.
Dette medførte til dels litt lobbyvirksomhet for å få til (prating med læreren på gangen etter timen og spurte henne om vi skulle se mer av denne fantastiske musikalen), og læreren vår ble vel trolig så begeistret over engasjementet, som for å være helt ærlig ikke så ofte dukket opp i fransken, at hun forandret litt på planene slik at vi fikk se hele musikalen.
Etter å ha sett musikalen ferdig der, spurte jeg om å få låne videoen, så jeg kunne se den om igjen, noe jeg gjorde flere ganger. Og et halvt år etter var jeg så heldig at den ble vist i Oslo, og jeg var ikke sein om å bestille billetter. Men det var ikke bare musikken som grep meg. Hele historien er et unikum, og i disse dager har jeg endelig fått låne bøkene av en venn. Jeg har nå lest de 70 første sidene av bok 1, og inntrykkene fra musikalen blir bare ytterligere forsterket.
Noe av det som griper meg mest, er hvordan man kan se hvilken forskjell 1 menneske kan gjøre. I begynnelsen står det nemlig om en biskop som heter Myriel. Jeg kan ikke fortelle alt, for da ville dette innlegget blitt enormt, men hvordan han er mot menneskene som kommer i kontakt med han, og hele holdningen hans er helt enorm. Han har virkelig skjønt hva det vil si å være en etterfølger av Jesus.
Samtidig forteller disse første sidene om hvor lett mennesker kan ødelegge hverandre.
Man kan se hvordan Jean Valjean (en av hovedpersonene) har blitt ødelagt pga. hvordan andre mennesker har sett på han og behandlet han. Hvordan han har blitt fylt av et hat til verden, og samtidig hvordan kontakten med biskopen gjør at han vender om.
Selv om ikke boken er basert på en sann historie, så gir den viktige lærdommer. Det er nemlig slike mennesker verden trenger. Verden trenger mennesker som er blitt forandret av Jesus, og som lever ut livet som Hans etterfølgere. For å si det på en annen måte. Vi skal bringe lys til verden.
søndag, januar 23, 2005
tirsdag, januar 18, 2005
Når enkelte sanser tar overhånd...
Det kan noen ganger være frustrerende for folk når man mister kontroll over hvilke sanser som brukes mest, enten det er hos en selv eller hos andre. I mitt tilfelle, er det gjerne munnen, snakketøyet, kjeftamentet eller hva du vil kalle det som tar overhånd. Noen ganger kan det bli for mye av det gode rett og slett. Det er jo heller ikke alltid det man sier er like glupt, og da er det bedre å tie. (Ord fra bibelen, som definetivt er sant.)
Men uansett, det jeg tenker på er hvor ofte hindrer ikke det at en taler for mye den andre i samtalen fra å si noe fornuftig. Dette er noe som skjer meg av og til. Jeg prater og prater og prater, og så finner jeg ut at andre gjerne har villet slippe til en god stund. (Det er faktisk en litt flau følelse hvis ikke du har opplevd den.) Derfor er dette noe som også konstant må jobbes med i mitt (og ganske sikkert mange andres) tilfelle. La andre få prate, si noe fornuftig. Man lærer gjerne mer av det enn av å høre seg selv fortelle historier og tanker du kjenner fra før. (Man hører jo vanligvis seg selv mer enn nok uansett.) Og uansett vil i allefall den andre sette pris på å slippe til.
Men dette er ikke bare noe som skjer i forhold til andre mennesker. I det siste har jeg tenkt over hvordan jeg er når jeg er i samtaler med Gud. Som for så mange andre, har jeg hatt en tendens til å drive mye monolog. Jeg har så mye jeg skal si til Gud, takke og be for. Det er jo vel og bra det, men det er veldig greit å høre om Gud har noe på hjertet også. Det har Han nemlig alltid. I det siste har jeg hørt mer fra Gud enn på en god stund. Noe av grunnen til dette er helt sikkert at jeg er mer innstilt på å høre fra Han, og ikke bare prate til Han selv.
Men uansett, det jeg tenker på er hvor ofte hindrer ikke det at en taler for mye den andre i samtalen fra å si noe fornuftig. Dette er noe som skjer meg av og til. Jeg prater og prater og prater, og så finner jeg ut at andre gjerne har villet slippe til en god stund. (Det er faktisk en litt flau følelse hvis ikke du har opplevd den.) Derfor er dette noe som også konstant må jobbes med i mitt (og ganske sikkert mange andres) tilfelle. La andre få prate, si noe fornuftig. Man lærer gjerne mer av det enn av å høre seg selv fortelle historier og tanker du kjenner fra før. (Man hører jo vanligvis seg selv mer enn nok uansett.) Og uansett vil i allefall den andre sette pris på å slippe til.
Men dette er ikke bare noe som skjer i forhold til andre mennesker. I det siste har jeg tenkt over hvordan jeg er når jeg er i samtaler med Gud. Som for så mange andre, har jeg hatt en tendens til å drive mye monolog. Jeg har så mye jeg skal si til Gud, takke og be for. Det er jo vel og bra det, men det er veldig greit å høre om Gud har noe på hjertet også. Det har Han nemlig alltid. I det siste har jeg hørt mer fra Gud enn på en god stund. Noe av grunnen til dette er helt sikkert at jeg er mer innstilt på å høre fra Han, og ikke bare prate til Han selv.
torsdag, januar 13, 2005
Venner og sånn
I mars skal jeg på tur med min beste gode venn, Håkon. Ting i den forbindelse begynner sakte men sikkert å komme i boks, og godt er det. Men tenkte jeg skulle fortelle litt om vennskapet vårt.
Håkon og meg vokste opp på samme sted. Når vi var små, ville ikke jeg ha kontakt med Håkon, og grunnen var enkel. Håkon var den gangen ikke god i fotball. (Han har kommet seg en del nå, men det er ikke poenget mitt her.) Og det er klart at det var en veldig god grunn til ikke å være med han. Ikke bare ville jeg ikke ha kontakt med han, men jeg likte han rett og slett ikke.
Når ble 14 år, ble jeg frelst, og ble en del av menigheten Kristent fellesskap. En av de første jeg møter der på min alder, er nettopp Håkon. (Snakk om nedtur!) Men uansett, sakte men sikkert overvinner jeg mine egne fordommer mot Håkon, og vi avtalte at vi skulle finne på noe sammen en gang. Det vi fant på, var at jeg skulle komme ned til han før et møte for å spille data. Vi var ikke akkurat like, Håkon med skateboard og rapping som hobby, jeg med fotball og data. Men uansett så dukket jeg opp der nede, og vi skulle spille data. Selvfølgelig funket ikke dataen som den skulle, og Håkon prøvde febrilsk å fikse den, men til ingen nytte. Det var ikke akkurat mye den gangen som tydet på at vi skulle bli gode venner. Lite ble sagt, og lite ble gjort. To ganske stille gutter i et ganske så stille rom rett og slett.
Men vi fortsatte å finne på en og annen ting sammen, og sakte men sikkert ble vi faktisk veldig gode venner, til tross for ulikhetene våre. Vi kom inn på et personlig nivå, og ble trygge på hverandre. Vennskapet vårt har fått prøvd seg noen ganger, men vi har alltid stått sammen, selv om vi har vært uenige. Jeg er ikke i tvil om at det er Guds nåde at vi er blitt så gode venner, nesten et lite mirakel.
Vi er skapt til å leve i fellesskap med Gud og andre mennesker. Vennskap som det jeg har med Håkon, tror jeg er viktig for hele livet. Det er viktig for alle å ha slike venner. Venner som kan le sammen med deg, som kan oppmuntre deg, som kan trøste deg og ikke minst som kan si ifra når du er totalt på jordet. Når du har slike venner, vil du vokse, og få hjelp til ikke å gå din egen vei rett i grøfta.
Håkon og meg vokste opp på samme sted. Når vi var små, ville ikke jeg ha kontakt med Håkon, og grunnen var enkel. Håkon var den gangen ikke god i fotball. (Han har kommet seg en del nå, men det er ikke poenget mitt her.) Og det er klart at det var en veldig god grunn til ikke å være med han. Ikke bare ville jeg ikke ha kontakt med han, men jeg likte han rett og slett ikke.
Når ble 14 år, ble jeg frelst, og ble en del av menigheten Kristent fellesskap. En av de første jeg møter der på min alder, er nettopp Håkon. (Snakk om nedtur!) Men uansett, sakte men sikkert overvinner jeg mine egne fordommer mot Håkon, og vi avtalte at vi skulle finne på noe sammen en gang. Det vi fant på, var at jeg skulle komme ned til han før et møte for å spille data. Vi var ikke akkurat like, Håkon med skateboard og rapping som hobby, jeg med fotball og data. Men uansett så dukket jeg opp der nede, og vi skulle spille data. Selvfølgelig funket ikke dataen som den skulle, og Håkon prøvde febrilsk å fikse den, men til ingen nytte. Det var ikke akkurat mye den gangen som tydet på at vi skulle bli gode venner. Lite ble sagt, og lite ble gjort. To ganske stille gutter i et ganske så stille rom rett og slett.
Men vi fortsatte å finne på en og annen ting sammen, og sakte men sikkert ble vi faktisk veldig gode venner, til tross for ulikhetene våre. Vi kom inn på et personlig nivå, og ble trygge på hverandre. Vennskapet vårt har fått prøvd seg noen ganger, men vi har alltid stått sammen, selv om vi har vært uenige. Jeg er ikke i tvil om at det er Guds nåde at vi er blitt så gode venner, nesten et lite mirakel.
Vi er skapt til å leve i fellesskap med Gud og andre mennesker. Vennskap som det jeg har med Håkon, tror jeg er viktig for hele livet. Det er viktig for alle å ha slike venner. Venner som kan le sammen med deg, som kan oppmuntre deg, som kan trøste deg og ikke minst som kan si ifra når du er totalt på jordet. Når du har slike venner, vil du vokse, og få hjelp til ikke å gå din egen vei rett i grøfta.
onsdag, januar 12, 2005
Når ting går galt...og når alt er bra...
Jeg har bil, og det er en fantastisk velsignelse. Bilen min er av typen volvo 850. Det er en helt super bil, men det er ikke alltid at eieren er av samme kaliber. I dette tilfellet er eieren meg, og kombinasjonen av bil og meg er ikke alltid like vellyket. Om jeg får si det selv, er jeg en ganske stabil sjåfør blitt, men det er gjerne når det kommer til å holde den at det skorter litt. Tenkte her at jeg kunne fortelle et par småhistorier fra min tid som bileier.
Et par måneder etter at jeg hadde fått bilen, skulle jeg opp til en kamerat, og hadde sjokolademilkshake med. Det er bare det at jeg glemte en liten detalj. Kombinasjonen av rundkjøring, og bolle uten lokk eller pose er en meget dårlig kombinasjon. Det gikk som det måtte gå, bollen tippa, og gulvet på passasjersiden ble fullt av herlig sjokolademilkshake. Undertegnede fikk tak i papir, klut og såpe, og skrubbet det han var mann om for å prøve å fjerne herlighetene, og tilsynelatende lyktes jeg.
Dagen derpå luktet det fortsatt herlig sjokolademilkshake av bilen min, og dagen deretter og dagen deretter. Men så tok plutselig lukta en helt annen og mye værre retning. Lukten av sur melk begynte å trenge gjennom, og ikke engang en halv flaske med exit hjalp noe særlig. Det var da jeg fant ut at det var på tide å koble inn noen andre. Min umiddelbare tanke var pappa, som er mye mer bilinteressert en meg. Heldigvis skulle de helgen etter komme å besøke meg her i Bergen, og pappa har et vidundermiddel, som han skulle ta med seg. Helgen kom, pappa kom og ikke minst så kom vidundermiddelet. Etter 2 solide omganger med middelet, forsvant endelig melkestanken, og ble erstattet av sitronlukt (som nå også har gått vekk, noe som forsåvidt er like greit).
Her om dagen skjærte ting seg igjen. bensinlokket ville ikke åpnes seg når jeg kom til bensinstasjonen. Jeg prøvde å låse opp, og låse igjen igjen. Låste opp og låste igjen igjen. (Bensinlokket er koblet til sentrallåsen, ellers ville dette vært en idiotisk ting å drive på med.) Desverre ville ikke lokket opp, så igjen kom det inn en umiddelbar tanke: ring pappa. Denne gangen var desverre ikke pappa hjemme, og jeg fikk ikke tak i han dagen etterpå heller. Til slutt tok jeg endelig spaden i egne hender (ikke bokstavelig talt), 0g åpnet instruksjonsboka. Utrolig nok klarte jeg å finne frem i den, og fant ut hvordan jeg skulle åpne bensinlokket selv.
Jeg må si det at er det noe som slår meg, så er det hvor glad jeg er for familien min. Mamma og pappa som alltid er der (så sant jeg får tak i dem), og vil hjelpe meg hvis jeg er i trøbbel, gleder seg med meg når jeg er glad, og ellers alltid bryr seg om meg. Jeg har vært utrolig velsignet med mine foreldre. De har gitt meg en god oppdragelse, har alltid sørget for at jeg har hatt alt jeg har trengt og har lært meg mye.
Som på så mange andre områder, viser Gud noe av seg selv gjennom foreldre. Gud er min Far, vår Far, og det sier en god del om Gud. Blant annet dette at Han alltid er der for oss, at Han sørger for oss, at Han bryr seg om oss og at Han gleder seg over og med oss. Han er og en som vi kan snakke med og bruke tid sammen med. Dette er helt utrolig, og er verdt å prise ham for.
Et par måneder etter at jeg hadde fått bilen, skulle jeg opp til en kamerat, og hadde sjokolademilkshake med. Det er bare det at jeg glemte en liten detalj. Kombinasjonen av rundkjøring, og bolle uten lokk eller pose er en meget dårlig kombinasjon. Det gikk som det måtte gå, bollen tippa, og gulvet på passasjersiden ble fullt av herlig sjokolademilkshake. Undertegnede fikk tak i papir, klut og såpe, og skrubbet det han var mann om for å prøve å fjerne herlighetene, og tilsynelatende lyktes jeg.
Dagen derpå luktet det fortsatt herlig sjokolademilkshake av bilen min, og dagen deretter og dagen deretter. Men så tok plutselig lukta en helt annen og mye værre retning. Lukten av sur melk begynte å trenge gjennom, og ikke engang en halv flaske med exit hjalp noe særlig. Det var da jeg fant ut at det var på tide å koble inn noen andre. Min umiddelbare tanke var pappa, som er mye mer bilinteressert en meg. Heldigvis skulle de helgen etter komme å besøke meg her i Bergen, og pappa har et vidundermiddel, som han skulle ta med seg. Helgen kom, pappa kom og ikke minst så kom vidundermiddelet. Etter 2 solide omganger med middelet, forsvant endelig melkestanken, og ble erstattet av sitronlukt (som nå også har gått vekk, noe som forsåvidt er like greit).
Her om dagen skjærte ting seg igjen. bensinlokket ville ikke åpnes seg når jeg kom til bensinstasjonen. Jeg prøvde å låse opp, og låse igjen igjen. Låste opp og låste igjen igjen. (Bensinlokket er koblet til sentrallåsen, ellers ville dette vært en idiotisk ting å drive på med.) Desverre ville ikke lokket opp, så igjen kom det inn en umiddelbar tanke: ring pappa. Denne gangen var desverre ikke pappa hjemme, og jeg fikk ikke tak i han dagen etterpå heller. Til slutt tok jeg endelig spaden i egne hender (ikke bokstavelig talt), 0g åpnet instruksjonsboka. Utrolig nok klarte jeg å finne frem i den, og fant ut hvordan jeg skulle åpne bensinlokket selv.
Jeg må si det at er det noe som slår meg, så er det hvor glad jeg er for familien min. Mamma og pappa som alltid er der (så sant jeg får tak i dem), og vil hjelpe meg hvis jeg er i trøbbel, gleder seg med meg når jeg er glad, og ellers alltid bryr seg om meg. Jeg har vært utrolig velsignet med mine foreldre. De har gitt meg en god oppdragelse, har alltid sørget for at jeg har hatt alt jeg har trengt og har lært meg mye.
Som på så mange andre områder, viser Gud noe av seg selv gjennom foreldre. Gud er min Far, vår Far, og det sier en god del om Gud. Blant annet dette at Han alltid er der for oss, at Han sørger for oss, at Han bryr seg om oss og at Han gleder seg over og med oss. Han er og en som vi kan snakke med og bruke tid sammen med. Dette er helt utrolig, og er verdt å prise ham for.
mandag, januar 10, 2005
Lagspill
For de som kjenner meg, er det ikke ukjent at jeg er ganske så interessert i fotball. Det er klart at det er ikke så langt mellom at det er sunn interesse, og det å være for interessert. Tror heldigvis at jeg har klart å holde meg innafor sunn interesse fortsatt.
En veldig interessant sak jeg har merket meg med fotball og andre lagspill, er at de har en god del sider ved seg som kristenlivet og fører med seg. (Merk: ikke alt!) Nå tenker jeg selvsagt ikke bare på at man har mål for øyet osv, men hele konseptet med lagspill. Dette er noe som jeg har tenkt på i det siste, særlig etter at jeg fikk det siste nummeret av FOLK i posten (som omhandler teamarbeid).
Er det noen spillere jeg merker meg, er det de som er fabelaktige til å gjøre andre spillere gode. Klarer de å sende en pasning som er perfekt til en annen, og han har masse rom, mener jeg at det er bedre enn å drible av 3-4 stk. før du selv prøver å skyte eller noe sånt. Et lag kan ikke bestå bare av individualister. Det kan være artig å se på, men som regel vil det ikke føre frem når alt kommer til alt.
Det er definitivt en fordel å ha definerte roller. Når jeg var liten spilte man fotball der man hadde prinsippet med alle mann på ballen. I lengden vil ikke slikt fungere, og vi måtte etterhvert innfinne oss med at vi hadde forskjellige roller på laget. Noen forsvar, andre midtbane og noen angrep. Ikke alle fikk være fremme, selv om det på den tiden selvsagt var gøyest å putte ballen i mål.
Samarbeid er en nøkkel i livet generelt tror jeg. Skal vi gå rundt å gjøre alt selv vil det bli noen konsekvenser. En av dem er at man vil bli totalt utslitt veldig fort. En annen er at man trolig ikke når sitt fulle potensial. Derfor tror jeg også at det er viktig å finne ut hvilken rolle du har i det du gjør. Det er først da du kan se hva du kan gjøre for at potensialet til de du samarbeider med kan nåes til det fulle. Det er også først da du kan fylle ditt eget potensial.
En veldig interessant sak jeg har merket meg med fotball og andre lagspill, er at de har en god del sider ved seg som kristenlivet og fører med seg. (Merk: ikke alt!) Nå tenker jeg selvsagt ikke bare på at man har mål for øyet osv, men hele konseptet med lagspill. Dette er noe som jeg har tenkt på i det siste, særlig etter at jeg fikk det siste nummeret av FOLK i posten (som omhandler teamarbeid).
Er det noen spillere jeg merker meg, er det de som er fabelaktige til å gjøre andre spillere gode. Klarer de å sende en pasning som er perfekt til en annen, og han har masse rom, mener jeg at det er bedre enn å drible av 3-4 stk. før du selv prøver å skyte eller noe sånt. Et lag kan ikke bestå bare av individualister. Det kan være artig å se på, men som regel vil det ikke føre frem når alt kommer til alt.
Det er definitivt en fordel å ha definerte roller. Når jeg var liten spilte man fotball der man hadde prinsippet med alle mann på ballen. I lengden vil ikke slikt fungere, og vi måtte etterhvert innfinne oss med at vi hadde forskjellige roller på laget. Noen forsvar, andre midtbane og noen angrep. Ikke alle fikk være fremme, selv om det på den tiden selvsagt var gøyest å putte ballen i mål.
Samarbeid er en nøkkel i livet generelt tror jeg. Skal vi gå rundt å gjøre alt selv vil det bli noen konsekvenser. En av dem er at man vil bli totalt utslitt veldig fort. En annen er at man trolig ikke når sitt fulle potensial. Derfor tror jeg også at det er viktig å finne ut hvilken rolle du har i det du gjør. Det er først da du kan se hva du kan gjøre for at potensialet til de du samarbeider med kan nåes til det fulle. Det er også først da du kan fylle ditt eget potensial.
lørdag, januar 08, 2005
Forandring fryder
I dag mens jeg var på ungdomsmøte, minte Herren meg på en episode som skjedde når jeg gikk på bibelskole i fjor. Dette skjedde...
Et godt stykke ut i året fant en kreativ sjel i klassen min ut at vi skulle bytte plasser, bare for å lære oss forandring, og ikke bli fastgrodd i et mønster. Ideen kom delvis etter å ha lest om en menighet der lederne byttet på kontorer innimellom bare for å byttets skyld. Personlig tenkte jeg som jeg alltid hadde tenkt at hvis det ikke er noe galt, er det ikke noe vits i å forandre på det. Jeg trivdes der jeg satt, og så stort sett bare positivt i at jeg satt der jeg satt. Uansett hvor mye jeg var imot, ble det forandring. Mulig jeg hadde godt av det, ikke vet jeg. Om plasskiftet var en god eller dårlig ting vet jeg ikke, men mine tanker i forhold til forandring har i alle fall endret seg litt siden den gang. Nå tenker jeg mer at det skal være rom for forandring. Jeg er fortsatt ikke direkte positiv til forandring for forandringens skyld (er og blir litt konservativ, men tror det er litt bra også). Derimot ser jeg at hvis forandringen kan føre til at noe blir bedre, er det bra med forandring. Det trenger altså ikke være noe galt for at vi må forandre noe, men et potensiale til bedring kan være minst like stor grunn.
Så hvorfor ble jeg minnet på dette? Vel, jeg tenkte på det, og har innsett at det er en tid med forandring som jeg er i, og jeg tror mange er i det nå. Det er et nytt år, med mye nytt. Mange tenker at de skal gjøre noe annerledes i forhold til i fjor, noen vil gjøre noe nytt, og så har man sånne som meg da. Sånne som for eksempel tar turen på nyttårsleir. I løpet av leiren var det ikke få ganger jeg sa til Gud forskjellige ting jeg ønsket å gjøre i det nye året, og hvordan jeg ønsket at Han skulle ha kontrollen og bestemme i det nye året. Jeg innser at dette ikke vil skje uten at jeg forandrer på saker å ting. Forandrer på prioriteringer, tidsbruk og mye annet. Jeg tror derfor Gud minte meg på forandring fordi Han ville spørre om jeg er klar til å la meg forandre.
Det er ingen tvil om at jeg har det fint i øyeblikket. Jeg har det veldig bra. Men hvis Gud ønsker å forandre meg, er jeg klar for å forandres. Guds forandring vil alltid føre til noe bedre, og da er jeg klar for forandring. Jeg vet ennå ikke alt hva dette innebærer, men spennende blir det.
Et godt stykke ut i året fant en kreativ sjel i klassen min ut at vi skulle bytte plasser, bare for å lære oss forandring, og ikke bli fastgrodd i et mønster. Ideen kom delvis etter å ha lest om en menighet der lederne byttet på kontorer innimellom bare for å byttets skyld. Personlig tenkte jeg som jeg alltid hadde tenkt at hvis det ikke er noe galt, er det ikke noe vits i å forandre på det. Jeg trivdes der jeg satt, og så stort sett bare positivt i at jeg satt der jeg satt. Uansett hvor mye jeg var imot, ble det forandring. Mulig jeg hadde godt av det, ikke vet jeg. Om plasskiftet var en god eller dårlig ting vet jeg ikke, men mine tanker i forhold til forandring har i alle fall endret seg litt siden den gang. Nå tenker jeg mer at det skal være rom for forandring. Jeg er fortsatt ikke direkte positiv til forandring for forandringens skyld (er og blir litt konservativ, men tror det er litt bra også). Derimot ser jeg at hvis forandringen kan føre til at noe blir bedre, er det bra med forandring. Det trenger altså ikke være noe galt for at vi må forandre noe, men et potensiale til bedring kan være minst like stor grunn.
Så hvorfor ble jeg minnet på dette? Vel, jeg tenkte på det, og har innsett at det er en tid med forandring som jeg er i, og jeg tror mange er i det nå. Det er et nytt år, med mye nytt. Mange tenker at de skal gjøre noe annerledes i forhold til i fjor, noen vil gjøre noe nytt, og så har man sånne som meg da. Sånne som for eksempel tar turen på nyttårsleir. I løpet av leiren var det ikke få ganger jeg sa til Gud forskjellige ting jeg ønsket å gjøre i det nye året, og hvordan jeg ønsket at Han skulle ha kontrollen og bestemme i det nye året. Jeg innser at dette ikke vil skje uten at jeg forandrer på saker å ting. Forandrer på prioriteringer, tidsbruk og mye annet. Jeg tror derfor Gud minte meg på forandring fordi Han ville spørre om jeg er klar til å la meg forandre.
Det er ingen tvil om at jeg har det fint i øyeblikket. Jeg har det veldig bra. Men hvis Gud ønsker å forandre meg, er jeg klar for å forandres. Guds forandring vil alltid føre til noe bedre, og da er jeg klar for forandring. Jeg vet ennå ikke alt hva dette innebærer, men spennende blir det.
Så var vi i gang
Da var jeg i gang. Som noen vet har jeg forsøkt før uten hell, men har nå et reelt håp om at dette skal bli en blogg som faktisk oppdateres. Til Sunniva: Nå kan du prøve å legge meg til vennelista di:)
Abonner på:
Innlegg (Atom)