Jeg stod hjemme og laget mat i det kona mi kom inn med det som definitivt kan kalles definisjonen av sjokkbeskjed. En venn av meg fra Bergen døde i dag, og ble ikke mer enn ca 17 år.
Rart og tenke på for min del. Sist jeg var i Bergen var han i sedvanlig full fart, men i dag stoppet hjertet. Andreas var det jeg kan kalle en ekte "gladkristen". Han var nesten alltid når jeg så han i strålende humør, han delte villig om Jesus til venner og ukjente, og var alltid hjelpsom. Jeg vil påstå at han til tross for sitt korte liv virkelig levde det lille han fikk fullt ut.
Jeg husker jeg var med på å lede nyttårsleir for et par år siden. Det var ikke like lett å finne frivillige til å hjelpe til, men det var to store unntak. Det var Andreas og broren hans. Uansett hva som skulle gjøres var de alltid klare med spørsmålet: Er det noe vi kan gjøre for å hjelpe?
En fantastisk gutt som i mine øyne måtte hjem alt for fort.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
2 kommentarer:
ja, det er helt uvirkelig at han ikke er her mer... Selv om han har det mye bedre nå og er hjemme hos mammaen sin, så skulle vi så gjerne hatt han her mye lenger, han betydde så mye for så mange, og var et forbilde for mange...
Ja, sannsynligvis sa det er
Legg inn en kommentar