Jaja, det var jo et uhell

Situasjon: Kjæresten din ringer fra en telefonkiosk i Praha, med beskjed om at dere har 16 fantastiske minutter til å snakke sammen. 16! minutter til å høre den fantastiske stemmen som du savner sårt. Faren din sitter bak rattet i bilen. Du er 300 meter hjemmefra, skal bare rett opp en bakke. Faren din er mindre kjent med veien en du trodde, og tar av til høyre. Deretter tar han mot venstre etterhvert fordi han får vite hvor det var han skulle kjøre. Så kjører du gjennom en tunnel på 200 meter, samtalen brytes etter 2 minutter. Hva gjør du?

Vel, jeg skal ærlig innrømme at min umiddelbare reaksjon var noget irritabel. Hvis han bare hadde kunnet kjørt rett frem i det første krysset, ville jo alt vært greit, men ikke spurte han om retningen heller.

I ettertid innser jeg jo selvsagt at han jo ikke gjorde det med vilje, og at det jo var et uhell. Selvsagt lei meg for at jeg ikke fikk utnyttet de 16 minuttene, men glad for at hun tok seg tiden til å ringe mens hun var med klassen sin til Praha. Godt å høre stemmen igjen, så får man heller ta igjen for de 14 tapte minuttene når hun kommer tilbake på tirsdag. Neste gang gir jeg nok pappa beskjed om veien tidligere. (Så må vel sikkert ta litt skyld for at han ikke kjørte rett jeg også)