Me before you

Har vært på kino med fruen og sett "et helt halvt år" eller "me before you" om du vil. Tenkte jeg ville dele noen små tanker rundt filmen. Min umiddelbare konklusjon er at dette er tvilsom etikk pakket inn i en veldig god film. Jeg likte filmen veldig godt, men satt likefullt igjen med en litt uggen følelse etter å ha sett den. Jeg vil understreke at jeg ikke har noen forutsetninger for å si at det jeg sitter igjen med er det forfatteren eller regisøren ønsker å formidle, men det er min opplevelse. Så hvorfor snakker jeg om tvilsom etikk? For det første så hørte jeg noen si at filmen romantiserte aktiv dødshjelp på forhånd, og etter å ha sett filmen er jeg i grunn enig i den påstanden. Jeg har i utgangspunktet klare meninger om den saken uten at jeg skal utdype disse for mye nå. Kort oppsummert, mener jeg som kristen og optimist at det ikke skal være opp til oss mennesker å bestemme om vi skal leve eller dø. Jeg ser også potensialet for drapskamuflering, selv om det i utgangspunktet er et mindre viktig punkt i denne sammenhengen. Min virkelige utfordring med etikken er grunnlaget hovedpersonen har for å ville ta livet sitt, og som jeg opplever at blir akseptert i filmen som god nok grunn. Han sier at selv om mange ting vil være bra i livet, så vil det aldri kunne leve opp til det som det kunne vært når han var frisk. Og hvis han besøker steder han har vært før, vil det ødelegge minnene om stedene fordi han har utfordringer som gjør at han ikke kan nyte omgivelsene på samme måte. Det jeg tenker er at dette sender et dårlig signal til de som er handicappet om at livet er mindre verdt fordi man ikke er funksjonsfrisk. Godt mulig at jeg la for mye i de replikkene som omhandlet dette temaet, men for meg ødela det i alle fall en god del for hva jeg tenker om filmen, selv om jeg som sagt i seg selv syntes at det var en god film med en interessant historie.