Som om det var i går

Når vi var mindre, pleide familien ofte å ha hyggelige stunder på fredagene og lørdagene. Dette var kveldene der det ble servert enten pizza eller noe med pommes frites til. Godteriet vanket utover kvelden, og familien storkoste seg skikkelig. Sentralt var gjerne komedier på NRK som for eksempel allo allo på lørdagene. En annen serie vi alltid satt og ventet på var Fredriksons fabrikk. Vi syntes alle at den var kjempemorsom, og hele familien gledet seg. Andre minner fra denne tiden var blant annet Fleksnes (Pappa som hadde sett denne serien før syntes nok at den var mer morsom enn jeg syntes. Jeg er nemlig ingen stor Fleksnesfan), Olsenbandenfilmene som ble vist på Tv2 og etterhvert også Nr13. Felles for alle disse (Utenom Allo Allo) er at Aud Schønemann spilte i dem. Hun var med på å skape mye glede i min barndom. I dag leste jeg at hun var død, og det er grunnen til min lille mimring.

Onkel Jostein

Fin schwung over det, eller hva? I går ble jeg altså onkel til en liten gutt som heter Joel. (Så vidt jeg har forstått oppkalt etter mannen i bibelen, ikke Billy Joel.) Undertegnede er i alle fall ganske stolt over å ha blitt onkel for første gang. Det skal bli gøy å se nevøen min etterhvert.

Når ulykken er ute, er det best å være inne

Dette er jo et kjent ordtak. Vel, et annet kjent ordtak er at de fleste ulykker skjer i hjemmet. Så hva skal man da gjøre? Det sistnevnte kan jo bla. spansk landslagsmålvakt Santiago Canizares skrive under på, da han gikk glipp av EM2000 pga at han mistet en parfymeflaske på foten og fikk komplisert brudd i tåa. Vel, i mitt tilfelle skjedde det en liten ulykke sist fredag utenfor hjemmet til mamma og pappa i Skien. (Ute hjemme, snakk om å treffe blink). Jostein var i alle fall midt i sonen. Følgende skjedde.
Jostein og pappa skulle skifte til vinterhjul på bilen. (Disse ble etter nevnte hendelse omtalt av mamma som Pommel og Pilt for de som husker dem fra barnetv.) Uansett: Undertegnede jekket opp bilen, og pappa kontrollerte at det så greit ut. Så skrudde vi av hjulene på den ene siden for å skifte. Så skulle pappa bare få vridd litt på skiven bak, og han ba meg ta av brekket. Dette resulterte i at bilen begynte å trille, og datt ned av jekken. Bilen stod altså på to hjul på ene siden. og var noen cm nedi bakken på andre. Skal ikke forklare alt vi gjorde for å få den opp igjen, men kan konstatere at pappa klarte å få lirket til så vi fikk den opp igjen. Utrolig nok ble ikke bilen skadet, men dette er definitivt det tyngste hjulskiftet jeg har vært med på. (P.S. Denne gangen holder ikke hjulene på å dette av etterpå, slik de gjorde forrige gang når jeg skiftet alene.)

Slaget om den gylne sokk

I dag har jeg vært på jobb. Mens jeg var på jobb, var Inger Marie i leiligheten min og slappet av. Men ikke bare det. Snille jenta ryddet inn klærne mine, og laget mat også (Vet det, jeg er utrolig heldig/velsignet).
Sjokket var stort når jeg kom hjem og fant i søppelposen en av de nyvaskede sokkene mine. Inger Marie hadde nemlig kastet sokken! Grunn: Det var nesten hull på den. Det vil pr definisjon si at det ikke er hull i den, ergo pr Jostein-terminologi er den meget kurrant å bruke i minst et år til. Sokker skal ikke kastes før det er hull som er ti centimeter i diameter. (Begynner å innse at dette kanskje blir forandring på når jeg blir gift.)
Uansett. Sokken er ikke død enda. Jeg klarte i siste sekund å lirke den opp av søpla og gjemme den på rommet mens Inger Marie så vekk et øyeblikk, før jeg elegant bar ut søpla før hun oppdaget noe. Hva som skjer videre blir spennende å se. Inger Marie var nemlig ikke nevneverdig fornøyd med min lille redningsaksjon. Spørsmålet mitt i dag blir derfor. Skal sokken få leve eller dø? (Mine hender er rene, jeg har ingen skyld i sokkens eventuelle død.)Husk dette: Hvis du mener sokken bør havne i den store stygge bøtta, så har du en sokk på samvittigheten...

Åpent og generøst

Av og til er det kjekt å stoppe litt opp i hverdagen, og se rundt seg på folk. Jeg har de siste dagene gjort det, og har latt meg inspirere av noen av mine kristne venner. Det er så kjekt å se hvordan de lever. Hvordan de åpner hjemmet sitt, deler av det de har, og viser godhet mot alle. Gode eksempler og forbilder. Rett og slett et hverdagsliv til ære for Jesus.